Jeg ble skikkelig dårlig i løpet av natta og hadde store problemer med å sove. Vi skulle dra fra hotellet kl 0615 og hadde derfor bestilt vekking og frokost på rommet kl 0500. Jeg hadde knapt fått lukket øynene før vi ble vekket og frokosten kom.
Det ble avreise fra hotellet som planlagt klokken 0615. Vi ble hentet på hotellet av Bugoy Bikers og kjørt til busstasjonen der vi tok bussen som gikk sørover Cebu-øya og deretter fergen over til Negros. Etter fergeturen over til Negros gikk turen videre bak i Jeepneyen til Bugoy Bikers fram til Island Lesure hotel i Dumaguete der vi var ca kl. 1200. Vi sjekket inn og dro til Coco Amigos Resto & Bar klokken 1300 for å spise lunsj. Lunsjen var grei nok men heller ikke mer.
Etter lunsj var det meningen at ettermiddagen skulle brukes til å sykle inn til en foss som skulle være en flott og spesiell opplevelse, men dette området var dessverre blitt så ødelagt av tyfonen som nettopp hadde rammet området at turen inn dit ble avlyst. I stedet ble det en meget kort sykkeltur i selve byen Dumaquete for å få tilpasset og justert syklene. Vi var tilbake på Island Lesure hotel etter sykkelturen ca. kl 1800. I 19-tiden dro vi til det samme stedet vi spiste lunsj for å spise middag. Vi var tilbake på hotellet ved 21-tiden og gikk tidlig til sengs.
Bussen vi tok fra Cebu City til Dumaguete. AirCon i bussen fungerte så godt at fotoapparatet mitt dugget til innvendig da jeg kom ut i varmen og alt så bare grått ut gjennom linsen. Det kom seg heldigvis etter hvert, men disse bildene er tatt med mobiltelefonen.
Bussen gikk tydeligvis tidlig nok også for Jens Funk (eier av Bugoy Bikers)Dette er følgebilen som skal følge oss på turen. En fullblods Filippinsk Jeepney 🙂Fergen over sundet mellom Cebu og NegrosPå vei ombordLasten sikresSikring av last gjøres nok noe annerledes her enn hjemme i Norge.Økonomiklassen 🙂Maggie er spent på hvordan de neste dagene vil bli og hvordan det vil bli å sykle her.En lokal fisker jobber med å skaffe dagens fangstKysten av Negros like ved der fergen legger tilFramme i NegrosTuren fra fergen til hotellet gikk bak i Jeepneyen sammen med syklene til familien PangelCoco Amigos Resto & Bar i Dumaquete der vi spiste både lunsj og middag.I sjøkanten prøver de lokale fiskelykken med garn
Det er en spennende opplevelse å reise rundt på Filippinene. Det er mye å se og mange inntrykk, men foreløpig har reisen kun foregått i buss, bil og båt. I morgen tidlig starter vi på selve sykkelturen. Det er også på tide når vi – i morgen – er kommet til dag 3 av den 14 dagers turen og det så langt har vært meget lite sykling å snakke om.
Det ble en liten sykkeltur i Dumaguete i dag. Du kan se ruten over dagens sykling, med kart og høydeprofil og diverse andre detaljer, på Carmin Connect.
På vår første dag av vår to ukers sykkeltur med Bugoy Bikers var det ingen sykling men kun oppmøte og innsjekk på Montebello Villa Hotel i Cebu City. Dette er et helt greit hotell med stort hageområde og basseng.
Dagen ble brukt til avslapping ved bassenget før vi ved 1900-tiden fikk en telefon fra Jens Funk, eier og daglig leder av Bugoy Bikers, med beskjed om at de ikke fikk til å hente oss likevel (slik vi hadde fått beskjed om at de skulle), men vi selv skulle ta taxi til Golden Cowri der vi skulle møte de andre syklistene som skulle være med på turen.
Golden Cowri viste seg å være en meget god restaurant hvor spesialiteten var lokale Filippinske retter. Der møtte vi familien Pangers (mor, far og sønn), en tysk familie fra det tidligere Øst-Tyskland, som kunne noe russisk men ikke et ord engelsk. Dette var en meget sykkelinteressert familie som tidligere hadde syklet i Vietnam og på Cuba og nå skulle sykle på Filippinene.
Familien Pangers er helt sikkert meget hyggelige mennesker, men på grunn av deres begrensede engelskkunnskaper og våre begrensede tyskkunnskaper, var det vanskelig å få til noe særlig med kommunikasjon med dem. For å være helt ærlig så virket det heller ikke som de ønsket å snakke noe særlig med oss. De viste liten interesse for våre forsøk på å kommunisere og tok selv lite og ingen initiativ til kommunikasjon. Da sykkelturen var ferdig følte vi at vi hadde vært på tur i 14 dager med folk som ikke snakket til oss.
Under middagen fikk vi streng beskjed av Jens om å si hvis det var noe vi lurte på eller noe vi var misfornøyde med i løpet av turen, og vi måtte si fra med en gang slik at de fikk mulighet til å fikse problemet. Dette syns jeg hørtes meget bra ut, men det viste seg å ikke fungere helt.
Montebello Villa Hotell er (så vidt jeg vet) det eneste hotellet i Cebu City med en stor og flott hage. Her kan man rusle rundt og slappe av eller prøve fiskelykken fra broen over fiskedammen.
Maggie slapper av i skyggen og er spent på hva de neste 14 dagene vil innebære av opplevelser og utfordringer 🙂
Slapper av ved bassenget med å sole meg og lese en bok på Kindle e-bok leseren. Kroppen min er blitt nærmere 100 kg tung og er ikke helt bygd for sykkelturer for tiden – får legge skylden på en lang høst/vinter uten sykling 🙂
Bassenget brukes flittig for å kjøle seg litt ned og øve seg på å svømme.
Velkomstmiddagen på kvelden. Fra venstre til høyre: Far, mor og sønn i familien Pangers (fra tidligere Øst-Tyskland) skal sykle turen sammen med oss. Melanie Calvo er kjæresten til Jens Funk (eieren av Bugoy Bikers) og ytterst til høyre sitter undertegnede og min kjære kone Maggie.
Velkomstmiddagen på Golden Cowrie var ferdig ved 21-tiden og selv om det ikke var den gode samtalen som hadde stått i fokus hadde vi fått smake på mye god og spennende mat.
Nå gleder vi oss til å komme igang med sykkelturen og den starter med at vi i morgen skal ta buss fra Cebu City til Dumaguete. Opprinnelig var det lagt opp til at vi skulle ta båt dette stykket men det er av en eller annen grunn blitt endret i løpet av dagen.
Siden min kone opprinnelig er Filippinsk er vi ofte i Filippinene på ferie og familiebesøk. Jeg har i flere år hatt lyst til å prøve tursykling på Filippinene og i forbindelse med at vi vinteren 2012/2013 skulle være hele syv uker på Filippinene bestemte vi at to av disse ukene skulle brukes på sykkeltur.
I utgangspunktet tenkte vi å ta med våre egne sykler og dra ut på egenhånd, men det viste seg å bli noe vanskelig å få til. Hovedgrunnen til vanskelighetene var at vi skulle reise mye rundt på Filippinene i tiden før og etter sykkelturen og det ville bli vanskelig og dyrt å få fraktet med seg syklene rundt på de forskjellige stedene.
Vi reiser inn og ut fra Filippinene via Ninoy Aquino International Airport i Manila, og i de syv ukene som går mellom inn- og utreise var planen, i tillegg til en to-ukers sykkeltur i Visayas-området, bl.a. å dra på familiebesøk i Baguio City, besøke venner i Cebu City og å lære Kiteboarding på Boracay. Reisen rundt omkring på Filippinene skulle foregå både med privatbiler, buss, båt og innenriksfly, og dette reiseprogrammet gjorde det praktisk umulig å ta med våre egne sykler.
I og med at det var utelukket å ta med egne sykler var planen deretter å leie sykler og nødvendig tur-utstyr (sykkelvesker etc) på Filippinene. Det viste seg å være noe vanskeligere enn jeg hadde regnet med. Konseptet «tursykling» er ikke spesielt utbredt på Filippinene ennå. Det er svært få Filippinere som driver med tursykling og – som vi oppdaget på vår sykkeltur – det at man sykler lange avstander uten å ha noen annen grunn til det enn selve sykkelturen, det syns den jevne Filippiner var litt uforståelig og merkelig.
Jeg brukte lang tid på å søke etter sykkelutleiefirmaer på Filippinene på Google uten å få noen relevante treff. Det jeg fant var diverse hoteller som hadde sykkelutleie på timebasis til sine gjester, og det var ikke sykler av en slik kvalitet at de var egnet for tursykling. Etter hvert fant jeg fram til et firma på Cebu som leide ut sykler, men dette viste seg å være kun for dagsturer. De henviste meg imidlertid videre til firmaet Bugoy Bikers (http://www.bugoybikers.com/) som viste seg å være et firma som kun driver med det å arrangere sykkelturer på Filippinene og da nettopp i Visayas-området som er området der vi ønsker å dra på sykkeltur.
Jeg kontaktet Bugoy Bikers og fikk (etter hvert) svar fra tyskeren Jens Funk, eier og daglig leder av Bugoy Bikers. Han ga meg et tilbud på en 14 dagers «all inclusive» sykkeltur i Visayas-området på Filippinene hvor all mat, drikke, leie av sykler, frakt av bagasje og overnatting var inkludert i perioden 7. – 20. januar 2012.
For dette skulle han ha 1950 Euro per person (ca 15 000 norske kroner pr person). Med tanke på at prisnivået på Filippinene er 1/6 av hva det er i Norge, så vil denne prisen omtrent tilsvare en «all inclusive» sykkeltur i Norge til rundt 90 000 norske kroner pr person, og selv om det er dyrt i Norge så er en sånn pris på en sykkeltur her i landet helt uhørt eller så må det være utrolig høy standard på overnatting, mat, support etc.
Med mitt kjennskap til Filippinene mente jeg at den oppgitte prisen umulig kunne være korrekt men Jens forsikret meg om at prisen var riktig og at prisnivået var høyt begrunnet han med:
You get the best service, and I have the best guides in the world (du får den beste servicen og jeg har de beste guidene i verden)
We stay in good places and have good food (vi bor på veldig bra steder med meget bra mat)
We have drinks always available like gatorate and stuff (vi har alltid drikkevarer tilgjengelige slik som f.eks. Gatorade)
Its really good organized (det er meget godt organisert)
You will be staying in the best rooms in the hotels/resorts where we are staying (du vil bo i de beste rommene på de hoteller og resorter hvor vi skal bo)
The tour is all inclusive. You need some pocket money if you want to buy souvenirs or drinks on the road (Alt er inkludert på turen. Du trenger bare å ta med litt lommepenger hvis du vil kjøpe suvenirer eller drikke langs veien)
Leie av sykler, frakt av bagasje m.m. er inkludert.
Jeg syns likevel at nærmere 30 000 kroner for en 14 dagers (eller egentlig 12 dagers sykkeltur i og med at det ikke er noe sykling den første og siste dagen), er vanvittig mye penger – spesielt på Filippinene der prisnivået er så lavt. Det var også forholdsvis vanskelig å få en detaljert oversikt over hva som var inkludert i prisen, dvs detaljer rundt opplegget, hvilke hoteller vi skulle bo på og standarden på disse etc, men etter hvert fikk jeg oversendt noen linker til hjemmesiden til noen av disse hotellene (av de linkene Jens sendte over viste det seg i ettertid at det minst var to av disse hotellene vi aldri bodde på). I det hele tatt så syns jeg informasjonen var meget «rotete» og lite tilrettelagt i forhold til det jeg mener man bør kunne forvente ut fra det oppgitte prisnivået, og jeg var derfor veldig skeptisk (for å si det forsiktig) til hele opplegget.
Men lysten til å sykle på Filippinene var så stor at jeg var villig til å ta noen sjanser, og etter mye fram og tilbake med Jens så hadde jeg fått prisen ned til at jeg skulle betale 950 Euro pr person (ca halv pris) samt at jeg – som en del av betalingen – skulle skrive en artikkel og en detaljert blogg om turen (bloggen er du i gang med å lese nå og artikkelen sto på trykk i Syklistene nr 1. 2013).
Det skal ikke stikkes under en stol at jeg (selv med halv pris) fortsatt syns turen var veldig dyr og derfor følte meg noe skeptisk til å gjøre dette, men jeg bestemte meg for å gå for det på grunnlag av Jens sitt løfte om at «Its really good organized» og «You get the best service» samt at vi skulle bo på gode hoteller og resorter underveis.
Etter at turen var kjøpt og betalt forventet jeg – på grunnlag av det høye prisnivået på turen – at jeg skulle få tilsendt detaljert oversikt over området vi skulle sykle i, severdigheter og historisk informasjon om de områdene vi skulle sykle i, detaljer rundt lengden på dagsetapper med høydekurver, tips og råd til klær og utstyr vi burde ha med og ellers annet som det vil være naturlig å informere om i forbindelse med en slik type tur.
Det vil jo være naturlig – hvis man f.eks. hadde kjøpt en tur til 45 000 kroner i Norge (slik dette sånn ca tilsvarer) – at man får detaljert informasjon om alt man skal være med på og det som ellers kan være av interesse i forbindelse med turen. Et høyt prisnivå gir jo en slik forventning da det å gi god informasjon er en del av det å gi en god service – og god service forventer man når prisnivået er høyt.
Jeg fikk ikke informasjonen jeg forventet utover at jeg fikk tilsendt en PDF-fil med akkurat den samme informasjonen som allerede stod på nettsiden – og som ikke var så veldig detaljert. Ut fra det jeg leste og det som jeg gjettet meg til laget jeg selv en oversikt over den planlagte sykkelturen med en oversikt over ruten og beskrivelse av turen (vises i kartet og teksten under).
Oversikt over den planlagte ruten
Turen starter i Cebu City på øya Cebu. Derfra tar vi båt til byen Dumaguete der selve sykkelturen begynner og sykler deretter rundt den sørlige delen av øya Negros. Når vi kommer tilbake til Dumaguete tar vi båt over til Siquijor og bruker ca 3 dager på å sykle rundt på øya før vi tar ferge tilbake til Dumaquete. Der tar vi en lite avstikker og sykler en dagstur inn til Twin Lakes (en tur hvor vi skal fra havnivå og opp til ca. 900 meter over havet ) . Etter turen inn til Twin Lakes går turen videre med ferge tilbake til øya Cebu der vi sykler langs vestkysten av øya opp til Toledo City. Fra Toledo City går turen tvers over øya tilbake til Cebu City der turen avsluttes. I snitt skal vi sykle 60-70 km pr dag. Bildet over viser et kart over vår planlagte rute.
Jeg er glad i å lese bøker, ikke minst når jeg er på en av mine (etter hvert) mange sykkelturer. Problemet med denne interessen er at bøker veier mye og de tar stor plass. Dette er to egenskaper som fungerer dårlig i forhold til sykkelturer der det handler om at ting bør ha lite pakkevolum og lav vekt.
For å prøve å løse ovenstående problem kjøpte jeg for noen måneder siden en elektronisk Kindle 6″ e-bok-leser. I tillegg til å kjøpe e-bok-leseren har jeg også investert i Amazon Kindle lær-dekslet med innlagt leselys (tilleggsutstyr). Dette dekslet er laget for å passe nøyaktig på e-bok-leseren og det gjør at leseren tar litt større plass, men lær-dekslet beskytter e-bok-leseren, og da spesielt skjermen, meget godt når e-bok-leseren ikke er i bruk.
Amazon Kindle 6″ e-bok-leser med lær-deksel (lukket)Amazon Kindle 6″ e-bok-leser med lær-deksel (åpent)Amazon Kindle 6″ e-bok-leser med lær-deksel (åpen med leselyset påslått)
Kindle 6″ e-bok-leseren er mindre enn en normal pocket-bok og veier omtrent det samme. Spørsmålet er bare om det fungerer. Kan en Kindle e-bok-leser erstatte bøkene som ellers fyller opp sykkelveskene og pakksekken?
Pakkevolum og vekt
Da Kindle 6″ e-bok-leseren er litt mindre i størrelse og veier omtrent det samme som 1 – en – vanlig pocketbok, er det ingen tvil om at det fornuftige valget vil være å ta med Kindle e-bok-leseren på tur framfor en vanlig bok i papirutgave.
Pocketboken «Ung manns land» av Wilbur Smith veier omtrent det samme som Kindle 6″ e-bok-leseren fra Amazon, men tar større plass.Kindle e-bok-leseren er noe mindre ….… og betydelig tynnere enn en normal pocketbok. Selv med lær-dekslet på.
I tillegg så er det jo sånn at det er plass til mange tusen bøker på Kindle e-bok-leseren, noe som betyr at man i praksis – på mindre plass og vekt enn det en eneste pocketbok normalt vil ta i bagasjen – faktisk har mulighet til å ta med seg et helt bibliotek på tur.
Leseopplevelse
Det hjelper ikke å være liten å lett (forholdsvis), hvis leseopplevelsen er dårlig. Heldigvis er ikke det tilfelle. Kindle 6″ e-bok-leser har en god og lettlest skjerm. Skjermen lyser ikke slik en dataskjerm eller skjermen på en iPad gjør, men er avhengig av ekstern lyskilde. I motsetning til skjermen på en datamaskin eller iPad – som vil være omtrent uleselig i sterkt sollys, blir skjermen på e-bok-leseren lettere og lettere å lese jo mer lys det er – akkurat som en vanlig bok. Skjermen med det «elektroniske blekket» fungerer meget godt i direkte sollys.
Kindle 6″ e-bok-leser har en god og lettlest skjerm. Linjen nederst på skjermen viser hvor mye av boken man har lest, med begynnelsen på hvert kapittel i boken avmerket som en prikk.Leseopplevelsen på Kindle 6″ e-bok-leseren er ganske tilsvarende det å lese en vanlig bok i papirutgave.
Når det er kveld, natt, solformørkelse eller eventuelt andre naturlige og unaturlige fenomener som gjør at det er mørkt og dermed vanskelig å lese, fungerer heldigvis det innebygde leselyset godt.
Leselyset er en integrert del av lær-dekslet (tilbehør) og det trekker strøm direkte fra e-bok-leseren. For å slå på leselyset vipper man bare lyset ut av dekslet.
Det integrerte leselyset er kjekt å ha når det er mørkt og man trenger en ekstern lyskilde.
Leseopplevelsen ved bruk av det integrerte leselyset er selvfølgelig noe dårligere enn å lese i dagslys eller i lyset av en god leselampe, men det fungerer helt greit. Det er også mindre forstyrrende for andre (hvis man er i omgivelser der noen f.eks. skal sove) enn det å ha en leselampe påslått.
Praktisk bruk
Jeg har ikke målt levetiden på batteriet, og hvor lenge jeg kan lese før jeg må lade opp e-bok-leseren. Det at e-bok-leseren krever strøm er jo – slik jeg ser det – den store Akilleshælen til denne typen produkter. I praktisk bruk så tror jeg ikke dette har så stor betydning. Jeg opplever at det fint kan gå 14 dager – hvor jeg leser ut en bok eller to – før jeg må lade e-bok-leseren (jeg slår selvfølgelig av WiFi for å spare batteriet). De fleste steder i verden vil man ha mulighet til å komme i nærheten av strøm oftere enn hver 14 dag. Kindle lades via en standard «USB til Micro USB»-kabel. Det tar ca. 3 timer å lade opp batteriet hvis det er helt tomt.
Det er meget lett å kjøpe bøker e-bøker via Amazon.com. Man har tilgang til Amazon.com sin nettbutikk direkte fra e-bok-leseren og kan kjøpe og laste ned bøker derfra på en meget brukervennlig og enkel måte (det forutsetter at man har registrert kredittkortet sitt på sin bruker-konto hos Amazon.com og at man får koblet seg på et WiFi-nett med internettilgang). Utvalget av norske bøker hos Amazon.com er dårlig, men for de som ikke har noen problemer med å lese bøker på engelsk fungerer denne løsningen meget godt.
Når det gjelder norske e-bøker er det litt mer komplisert. Den norske bokbransjen har prøvd å lage sin egen løsning for salg og distribusjon av e-bøker. Motivasjonen bak dette er at man kun skal kunne bruke deres løsninger, slik at de kan tjene mest mulig penger. Det gjør at de har klart å lage en meget dårlig og lite brukervennlig løsning hvor man er låst til hvilke e-bok-lesere man kan benytte.
Av forretningsmessige grunner har den norske bokbransjen valgt formater som IKKE støttes av Amazon Kindle. Akkurat som musikkindustrien prøvde (og mislyktes med) prøver altså den norske bokbransjen å hindre/vanskeliggjøre at man kan benytte en lovlig kjøpt vare på den plattformen man selv foretrekker å benytte. Man SKAL bruke deres produkter (e-bok-lesere) og ingen andre. Dette er en historie vi kjenner godt igjen fra musikk-bransjen der lovlig kjøpt musikk ikke kunne spilles der man selv ønsket å spille av musikken. Det betyr at norske e-bøker ikke uten videre kan leses på den plattformen man selv foretrekker – f.eks. Kindle sin e-bok-leser.
Heldigvis så er denne begrensningen like meningsløs i e-bok-bransjen som den var i musikk-bransjen i sin tid. Det å kjøpe en norsk e-bok og konvertere den til Kindle (mobi-format) , eller et hvilket som helst e-bok-format man måtte ønske, er forholdsvis problemfritt, også når det gjelder bøker som er DRM-beskyttet (og det gjelder de fleste e-bøker man kjøper).
Det mest brukte programmet for å administrere sitt private e-bok bibliotek er programmet Calibre. Via Calibre kan man enkelt legge inn bøker i biblioteket og overføre bøkene til og fra de aller fleste typer av e-bok-lesere. Calibre konverterer enkelt mellom de fleste typer e-bok formater, og ved å installere et par utvidelser (gratis) til programmet, kan man også enkelt bruke Calibre til konvertere norske DRM-beskyttede e-bøker til Kindle-format.
Konklusjon
Jeg er meget godt fornøyd med min Kindle e-bok-leser. Den er faktisk mer brukervennlig og fungerer bedre enn det jeg på forhånd hadde regnet med. Man kan ha med flere bøker på tur enn det man har mulighet til å lese, og skulle man likevel klare å slippe opp for lesestoff, er det enkelt å kjøpe og laste ned nye bøker via Amazon.com. Når det gjelder norske e-bøker bør man nok ha kjøpt, konvertert og lagt inn de bøker man har lyst til å ha med på turen før man drar.
Ulempen med en elektronisk e-bok-leser er at man må være litt mer forsiktig med den enn en bok, og at den i verste fall rett og slett kan slutte å fungere (slik man jo kan oppleve med alle typer teknologisk utstyr). Slikt kan jo skje – og skjer det når man er på tur så er jo det selvfølgelig synd, men da kan man kjøpe seg en bok i stedet. Jeg vet om folk som har syklet jorden rundt med en Kindle i bagasjen hvor den har fungert problemfritt hele turen.
Min konklusjon er at jeg på framtidige turer (enten det er sykkelturer eller ferieturer) kommer til å legge igjen papir-bøkene hjemme og i stedet ha med bøkene i elektronisk format på min Amazon Kindle 6″ e-bok-leser. Det dårlige utvalget av norske bøker i nettbutikken til Amazon.com trekker litt ned. Selv om det er forholdsvis enkelt å kjøpe norske e-bøker i norske nettbutikker, for så konvertere og legge dem inn på Kindle e-bok-leseren ved å bruke Calibri, så er det likevel mye mindre brukervennlig enn å kunne kjøpe bøkene direkte i Amazon.com. Prisen på norske e-bøker er også alt for høy (men det er en annen diskusjon).
Totalt lander jeg derfor på terningkast
Merk! Kindle ebok-leser har nå kommet i ny utgave og den nåværende utgaven heter Kindle Paperwhite mens utgaven som jeg har nå kun heter Kindle. Paperwhite har nå også innlagt lys i skjermen slik at man slipper å måtte ha eksternt leselys når det er mørkt. Hva det gjør med levetiden på batteriet vet jeg ikke, men Amazon lover opp til 8 ukers levetid på batteriet. 3G utgavene av Kindles e-bok-lesere er så vidt jeg vet kun for salg til Amerikanske kunder. Forskjellen på de ordinære e-bok-leserne og 3G utgaven er at man på 3G utgaven ikke trenger å ha kontakt med et WiFi-nettverk for å få kjøpt og lastet ned bøker hos Amazon.com. Videre så er datatrafikk over 3G gratis samme hvor man er i verden – men 3G funksjonen kan kun brukes til å koble opp mot Amazon sin nettbutikk, så det skulle bare mangle.
Jeg er ingen gramjeger noe som blant annet har gitt seg utslag i at jeg har slitt meg fra Lindesnes til Nordkapp på sykkel med en 4 kilos sammenleggbar stol i bagasjen. Når det er sagt, så syns jeg det er interessant å prøve å finne løsninger som er bedre enn de jeg benytter pr. i dag.
Bedre trenger da ikke bety lettere, men kan bety f.eks. mindre pakkevolum eller en bedre praktisk løsning.
Et slikt forsøk på å finne noe «bedre» er innkjøpet av hengekøye med myggnetting og tarp inkludert – feltreir som det kalles på norsk. Dette tar mye mindre plass og er mye lettere enn teltet jeg bruker, men fungerer det i praksis?
Et annet forsøk på å finne noe «bedre» er innkjøpet av Ajungilak Altitude Spring soveposen. Den er ment å erstatte Helsport Alta soveposen jeg bruker nå da jeg syns den tar for stor plass i pakksekken. Ajungilak Altitude Spring er en vår-/sommerpose og det er ikke noen tvil om at den oppfyller kravet om mindre pakkevolum da den bare tar ca 1/2 av volumet sammenpakket i forhold til Helsport Alta soveposen. Spørsmålet er om Ajungilak Altitude Spring soveposen vil fungere på sykkeltur i Norge med de vekslende (kjølige) temperaturer man kan støte på her i vårt mangfoldige land, også på sommeren.
For å få svar på disse spørsmålene har jeg satt opp feltreiret, pakket ut soveposen og overnattet ute et par kalde netter nå i oktober. Tanken bak denne testen er at hvis jeg sover godt i feltreiret med Ajungilak Altitude Spring soveposen i midten av oktober, så vil det helt sikkert fungere tilfredsstillende i perioden «slutten av mai – begynnelsen september» som er den perioden jeg hvor jeg vanligvis er på tur. Det er greit å finne ut av om utstyret virker før man drar på tur.
Testing pågår
I testen brukte jeg mer klær i soveposen enn det jeg normalt vil gjøre på sommeren, men da kun klær som det uansett vil være naturlig å ta med på en sykkeltur.
Klær:
En tynn sykkellue
En Devold T-skjorte i merinoull innerst mot kroppen
En langermet Devold underskjorte i merinoull
En tynn langermet underskjorte i kunststoff
En hettegenser i bomull
Et par tynne Ulvang ullsokker
Et par tykke ullsokker
En tynn stillongs
En joggebukse i bomull
Det vil selvfølgelig være mulig å bedre komforten noe ved å bytte ut bomullsbuksen og bomullsgenseren med mer egnet tøy, men i forhold til denne testen er det greit nok.
I tillegg har jeg benyttet sjansen til å få testet «Zippo Handwarmer» for å hjelpe til med å holde varmen. Dette virker som en smart og gjennomtenkt løsning for å tilby litt ekstra varme på en enkel måte (kan brukes i soveposen). Den tar ikke stor plass, så jeg har kjøpt inn to stykker.
Zippo Handwarmer skal gi ekstra varme i opp til 12 timer. Spørsmålet er om det fungerer. Jeg har tenkt å benytte to av disse i soveposen og vil bli skuffet hvis ikke det medfører at det blir varmere i posen.
Oppsett av feltreiret
For å sette opp feltreiret må man finne seg noen stødige trær som står med passelig avstand. Jeg har lært meg tre forskjellige knuter (alle kvikk-release) som fungerer godt i forhold til å få satt opp feltreiret slik man ønsker.
Soveposen til venstre, i midten er det en matte dekt med et eller annet hightech folie som skal reflektere 97% av kroppsvarmen og den svarte posen inneholder tarpen og hengekøyen
Det er ikke lett å vurdere pakkevolumet ut fra et bilde, men til sammen tar de tre tingene på bildet ikke stort mer pakkevolum enn det et sammenrullet Helsport Jerv liggeunderlag gjør alene.
Både hengekøyen og tarpen er pakket inn i «snakeskins» som er et veldig smart opplegg som blant annet gjør det lettere å pakke sammen feltreiret når man tar det ned.
Tarpen er satt opp, men er fortsatt pakket inn i snakeskinnet
Hengekøyen er satt opp (nederst), også den er innpakket i snakeskin
Hengekøyen er pakket ut av snakeskinnet og strekt ut i bredden v.h.a. to elastiske snorer. I dag var det oppholdsvær, hadde det regnet ville jeg pakket ut og satt opp tarpen før jeg pakket ut hengekøyen.
Det største varmetapet i en hengekøye er gjennom bunnen, og hengekøyen har derfor dobbelt bunn med plass for det varmereflekterende underlaget mellom lagene.
Tarpen er pakket ut og satt opp på den ene siden av hengekøyen
Tarpen er ferdig satt opp på begge sider av hengekøyen
Den observante leser lurer sikker på hva det røde opplegget som henger i nærmeste hjørne av tarpen er for noe … jo, det er min egen «oppfinnelse». En sammenleggbar regnvannsamler, påmontert en av drikkeflaskene fra sykkelen. Hvis det regner i løpet av natten fylles flasken opp.
Soveposen er pakket ut og feltreiret er klart for bruk
Test 1
Dato: Natt til 12. oktober 2012
Temperatur: 4ºC
Utstyr som beskrevet lenger opp i dette blogginnlegget
En meget positiv opplevelse med denne testen var de to stk Zippo Handwarmerne som jeg brukte som ekstra varmekilde. Jeg hadde en i fotenden av soveposen nær tærne, og den ga en behagelig varme slik at det aldri på noe tidspunkt ble kaldt på føttene (og jeg fryser lett på føttene). Den andre var plassert på brystet ovenpå undertrøyene men under hettegenseren. Den ga en behagelig varme som gjorde at hele brystkassen føltes varm og det var også mulig å varme hendene bare ved å legge dem på brystet. Uten disse hadde jeg nok avsluttet testen mye tidligere. Det er også overraskende hvor lenge de varmer med forholdsvis liten mengde drivstoff (Zippo lighterfuel). I går klokken 2100 fylte jeg på en mengde drivstoff som – i følge bruksanvisningen – skulle medføre at de varmet i 12 timer. I skrivende stund – 19 timer etter at de ble tent – varmer de fortsatt. Ulempen med dem er at man ikke kan slå dem av når de først er blitt tent. Da brenner de så lenge det er drivstoff. Det er derfor viktig å finne ut hvor mye drivstoff som er nødvendig for at de ikke skal være «på» lenger enn det man har behov for.
I nødsfall hadde det gått fint å tilbringe hele natten i hengekøyen. Jeg var ikke på noen måte så kald at jeg frøs, men kuldegjennomslaget på de stedene kroppen presset mot hengekøyen var så pass stort at det ble ganske merkbart og ubehagelig slik at det ble vanskelig å sove. Hadde jeg vært på tur, langt hjemmefra, hadde jeg sikkert sovnet etter hvert, men i og med at testen ble gjennomført kun 70 meter fra min gode behagelige varme seng, gjorde ubehageligheten med kuldegjennomtregningen i trykkpunktene mot hengekøyen at jeg avsluttet testen klokken 0300 og gikk inn og la meg.
Det var litt skuffende at det hightech varmereflekterende underlaget ikke skjermet bedre mot kuldegjennomtregning. Jeg kommer derfor til å gjennomføre en ny test hvor jeg i tillegg til det varmereflekterende underlaget, også benytter et vanlig Helsport celleplast liggeunderlag som underlag til soveposen i hengekøyen (dette liggeunderlaget er alltid med på tur og vil derfor være en del av det utstyret jeg har tilgjengelig). Spørsmålet er om det vil være behagelig å ligge på, om det vil ligge i ro eller skli bort slik at det ikke gjør noen nytte for seg, og ikke minst – om det minsker kuldegjennomslag ned til et nivå der det ikke lenger er problematisk (ubehagelig).
Test 2
Dato: Natt til 13. oktober 2012
Temperatur: -1 ºC
Utstyr som beskrevet lenger opp i dette blogginnlegget
Et Helsport Jerv celleplast liggeunderlag
Test 2 ble gjennomført på nøyaktig samme måte som Test 1 men med den endring at jeg – for å minske kuldegjennomslaget gjennom bunnen av hengekøyen – i tillegg benyttet et liggeunderlag fra Helsport (Jerv) i hengekøyen. Dette helårsunderlaget er lagd i Ethyl-vinylacetes, et materiale som isolerer godt og har god friksjon mot underlaget. Helsport Jerv liggeunderlaget er alltid med på mine sykkelturer og det hører derfor til det utstyret jeg vil ha tilgjengelig. Liggeunderlaget ble plassert i hengekøyen slik at jeg lå direkte på det.
For å prøve å forhindre kuldegjennomslag bruker jeg i tillegg et liggeunderlag i hengekøyen.
Og det gjorde faktisk hele forskjellen i forhold til «Test 1». Det var ikke noe problem å holde varmen, kuldegjennomslaget ble så og si 100% eliminert. Selv om det ikke er meningen å bruke denne typen liggeunderlag i hengekøyen fungerte det fint. Liggeunderlaget er fleksibelt og former seg etter hengekøyen når man ligger på det og det har god friksjon mot selve hengekøyen slik at det ikke sklir rundt men holder seg på plass.
Jeg ble igjen imponert over de to Zippo Håndvarmerne. Uten dem så tror jeg det hadde blitt en kald fornøyelse å overnatte i sommersoveposen i -1ºC, selv om jeg brukte ekstra klær. Det ble faktisk så varmt i soveposen at jeg måtte dra ned glidelåsen og lufte litt. De skal helt klart være med på framtidige turer.
Konklusjon
Spørsmålet var om feltreiret fungerer bedre eller like godt som telt og om soveposen holder mål.
I forhold til pakkevolum er svaret på om denne løsningen vil fungere bedre enn teltet jeg benytter et krystallklart og tydelig JA. Løsningen jeg benytter på turer pr. i dag, med Orion Extreme telt og Helsport Alta sovepose, har et pakkevolum som er ca. dobbelt så stort som pakkevolumet på utstyret som er beskrevet i dette blogginnlegget.
Når det gjelder Ajungilak Altitude Spring soveposen så vil den helt klart være mitt foretrukne valg på framtidige turer. Selv om det er en sommerpose så viste «Test 2» at det er uproblematisk å holde varmen, selv ned til under 0 grader, så fremt jeg har på meg litt ekstra klær (som jeg uansett vil ha med i pakksekken på sykkeltur) og benytter de to Zippo Handwarmers (som også vil være en del av standardutstyret mitt på framtidige turer). Når jeg kan holde meg varm og komfortabel i minusgrader vil helt sikkert denne soveposen fungere godt de perioder på året det vil være aktuelt for meg å være på sykkeltur (sent på våren, på sommeren og tidlig på høsten). Pakkevolumet på denne posen er også veldig lite. Jeg tror denne soveposen har vært et meget godt kjøp.
Feltreiret er mye lettere enn selv mitt letteste telt (Helsport Ringstind Light 1-mannstelt) og det har også mye mindre pakkevolum enn dette teltet (ca det halve).
Under normale forhold (hvor det ikke er uvær) fungerer feltreiret helt sikkert meget godt. Det er lett å henge opp. Det er komfortabelt å bruke når man bare har lært seg hvordan man skal ligge i hengekøyen for å ligge behagelig. For å unngå å ligge som en banan i hengekøyen er det meningen at man skal ligge litt på skrått. Da ligger man forholdsvis flatt og kan ligge både på ryggen og på siden (de som må ligge på magen for å sove har et problem). Ved å benytte et liggeunderlag i hengekøyen i tillegg til det reflekterende underlaget, fungerer også feltreiret fint i forholdsvis kalde omgivelser (ned til noen få minusgrader).
Jeg er usikker på hvordan feltreir vil fungerer i forhold med sterk vind og nedbør (når det regner vannrett). Jeg har ikke prøvd dette, men jeg antar den beste løsningen for å håndtere den typen vær vil være å sette opp feltreiret så det får vinden fra siden, sette tarpen så lavt ned mot hengekøyen som mulig og samtidig sette den delen av tarpen som er mot vinden ned mot jorden med så bratt helning som mulig for å skjerme hengekøyen for vinden og regnet. Under slike forhold tror jeg det vil være vanskelig å bruke turkjøkkenet (noe som fint ville være mulig i et telt), så jeg tror man må basere seg på å spise tørrmat så lenge man blir liggende værfast i slikt vær. I slikt vær vil jo ikke mangel på drikkevann være et problem da man bare kan henge opp en regnvannsamler på tarpen.
Når man sykler på landeveien i Norge, så vil det også (de steder i landet hvor det er trær) være mange flere plasser man kan slå leir med feltreiret enn med teltet. Et telt krever at man har noen kvadratmeter med forholdvis tørt og jevnt underlag, mens feltreiret kun krever at man har to trær i passende avstand. Problemet med feltreiret er de områder hvor det ikke er trær.
Jeg har allerede nevnt at jeg ikke er en gramjeger og med den pakkeplassen jeg sparer ved å bytte sovepose får jeg så og si plass til hele feltreiret. Jeg heller derfor mot å være veldig Ole Brum her og si – ja takk begge deler. Ved å benytte både feltreir og telt på tur vil jeg ha mye større frihet i forhold til å finne egnede plasser for å stoppe og slå leir.
Hvis jeg må velge mellom telt og feltreir vil jeg – så fremt jeg skal sykle på sommeren i Norge i områder hvor jeg kan regne med å finne trær – velge å ta med feltreiret og la teltet ligge hjemme. Feltreiret er lett, tar liten pakkeplass i forhold til teltet og er lett og bruke og komfortabelt når man bare har vent seg til å sove i hengekøye. I tillegg så kan man, på de steder det ikke er trær, til nød sette opp en slags «gapahuk» med tarpen på feltreiret ved å bruke sykkelen som stang. Er man kreativ finner man så og si alltid en måte å bruke feltreiret slik at man får laget/satt opp et egnet overnattingsted.
Skal turen foregå mye på steder hvor det er dårlig med trær, så som på høyfjellet og i Nord-Norge, vil telt være mitt foretrukne valg.
Men sjansen er stor for at jeg kommer til å ha med både telt og feltreir på framtidige turer 🙂
