Sykkelen er en genial oppfinnelse. Den er kjent over hele verden og brukes til arbeid, i fritiden, i ferien, i hverdagen, til nyttetransport og til rekreasjon. Det er derfor ikke overraskende at sykkelen har inspirert musikere over hele verden til å skrive sanger hvor sykkelen er en viktig del av sangen.
Her er 7 «sykkel-sanger».
I dag viste Innherred seg i sin fineste høstprakt med blå himmel, fin temperatur og masse flotte høstfarger, og jeg bestemte meg derfor for å bruke den flotte dagen til en sykkeltur jeg lenge har hatt lyst til å ta. Jeg bor på Levanger, og bare en kort fergestrekning fra Levanger ligger Trondheimsfjordens perle – Ytterøy.
Av uforståelige grunner har jeg aldri vært på Ytterøy selv om jeg har bodd på Levanger siden 1987. Etter at jeg begynte med tursykling for noen år siden har jeg ofte tenkt på å ta fergen ut til Ytterøy for å sykle rundt på øya, men det har dessverre kun blitt med tanken. I dag, på en av de flotteste høstdagene vi har hatt så langt i år, er omsider dagen for sykkeltur rundt på øya kommet. Det ble en flott tur, men før jeg forteller mer om turen vil jeg først fortelle litt om Ytterøy.
Ytterøy, Trondheimsfjordens perle, er en 13,5 km lang og 4,3 km bred øy som ligger midt i indre Trondheimsfjord. Arkeologiske funn vitner om en gryende jordbruksaktivitet på Ytterøya allerede for ca. 5000 år siden. På den tiden sto havet høyere enn i dag, og øya var delt i to ved Eidet. Øya har også en historie som gruvesamfunn. Det er drevet ut både kobber, svovelkis og kalk fra gruver på øya. Gruvedrift på Ytterøy kopperverk staret ca. 1630, og i 1870 arbeidet 5-600 personer i gruva. Drifta ble lagt ned etter 1. verdenskrig.
I dag har øya en fastboende befolkning på ca 500 personer, men i sommerhalvåret økes dette tallet betraktelig. Ytterøya er et yndet ferie- og utfartssted både for dagsturister og hyttefolk. Det er i dag ca 160 hytter/fritidseiendommer på Ytterøya, men ennå er det mange som ønsker å feriere på øya som med god grunn har fått hedersnavnet «Trondheimsfjordens perle».
Å sykle hovedveien Ytterøya rundt (den nordlige og sørlige sirkelen i «brillen») er en tur som passer godt for både voksne og barn selv om den er noe kuppert. Turen rundt øya etter hovedveien (merket med rødt på kartet over) er på 25 km med tilsammen ca 450 høydemeter. Bortsett fra den nordlige «sirkelen» som stort sett er grusvei, sykler man på asfalterte veier. Veiene er ikke så brede, men trafikken er liten og de som kommer kjørende med bil er flinke til å ta hensyn. På turen sykler man langs velpleider gårder, dyr som beiter og stort sett alltid med flott utsikt utover fjorden og fastlandet på den andre siden.
Robert Justad ble med på turen og vi tok fergen fra Levanger ut til Ytterøy klokken 1400. Overfarten tar ca 30 minutter og siden solnedgang i dag var klokken 18:40, var planen å ta fergen tilbake klokken 1835. Det betød at vi kunne bruke fire timer på turen rundt øya, og det viste seg å holde fint.
I sykkelveskene våre hadde vi med oss en Jetboil-vannkoker, vann, kakao, pølser, pølsebrød, rekesalat, ketchup og litt sjokolade – man skal da hygge seg på tur 🙂
Fra fergekaien (A) gikk turen først rundt den nordlige delen av øya. Turen startet med en oppoverbakke opp til veikrysset (B) der man kan velge hvilken vei man skal sykle rundt nord-delen av øya. Vi valge å sykle mot klokka og turen gikk på grusvei videre mot (C) der veien gjør en skarp sving mot vest. Akkurat i svingen (C) ligger det en gård og veien går midt på gårdstunet så det kan være greit å ta det litt rolig her så man ikke sykler på noen.
Etter at vi hadde passert turens nordligste punkt (C) måtte vi opp turens drøyeste oppoverbakke. Den bakken sved litt i lårene, og da passet det fint å ta en pause da vi kom til rasteplassen som ligger der (D). Der kokte vi kjapt opp litt vann på Jetboil-vannkokeren og laget oss litt god varm kakao. Mens vi drakk kakaoen og spiste litt tørmat, satt vi og nøt den flotte utsikten. Det fløy også forbi en liten gåseflokk mens vi satt der. Antakeligvis den siste flokken for i år.
Etter kakaopausen på rasteplassen (D) gikk turen videre til vi kom tilbake til veikrysset (B) og deretter videre mot sørdelen av øya (E). Derfra gikk turen i flotte omgivelser langs sjøkanten før veien dreier innover landet (F). Fra sjøen var det en lang bakke opp til (G) før veien flatet ut og det deretter gikk nedover mot «7610 Rampa» (H).
På «7610 Rampa» (H) er det kafé, pub med alle rettigheter, kiosk og restaurant. Her passet det fint å stoppe for en pause og en kopp kaffe. Vi fikk også en hyggelig prat med betjeningen og massevis av gode råd på hvor man kunne telte ved sjøkanten på sommerstid (meget aktuelt til neste sommer), og hvor det ville være fint å stoppe for å spise mat på vår tur videre rundt øya.
Etter en kopp kaffe og en hyggelig prat på «7610 Rampa» (H) gikk sykkelturen videre til vi kom til en flott rasteplass nede ved sjøen (I). Her bestemte vi oss for å stoppe for å koke pølsene vi hadde med oss. Jetboil-vannkokeren ble tatt fram igjen, og selv om «kokekaret» ikke er så stort gikk det faktisk fint å få plass til fem vanlige grillpølser der hvis man bare bøyde pølsene litt så de kom under vann. Det tok ikke lang tid å koke opp vannet og etter ganske kort tid satt vi der og spiste varm pølse i brød med rekesalat og ketchup. Mat på tur smaker alltid godt, og det å spise maten i de flotte omgivelsene vi hadde rundt oss gjorde ikke måltidet dårligere.
Etter at alle pølsene var fortært og en kopp varm kakao var drukket, og vi hadde sett oss mette på den flotte utsikten, gikk turen videre nordover langs sjøen mot (J) og på veien passerte vi en flokk med lamaer som vi tok bilde av.
Turen rundt Ytterøy etter hovedveien ble på 25,4 km og ca 450 høydemeter. Vi var framme på fergeleiet (A) ca 20 minutter før fergen skulle gå klokken 1835 så vår plan om å bruke ca 4 timer på turen holdt fint. I ren «sykkeltid» brukte vi 1 time og 46 minutter på turen. Resten av tiden ble brukt til pauser.
Alle GPS-data for turen ligger på Garmin Connect.
Dette ble en fantastisk flott dag og en herlig sykkeltur rundt på Trondheimsfjordens perle i et nydelig høstvær. Sykkelturen «Ytterøy rundt» anbefales for alle som har mulighet. Jeg skal helt sikkert ta med meg sykkelen (og ganske sikkert også teltet) ut på tur på Ytterøy neste sommer.
Aktuelle lenker
Endelig har de kommet opp med en sykkel som man får ta med på fly, tog, buss og i det hele tatt absolutt over alt … og det uten å måtte spørre om lov eller kjøpe egen sykkelbillett. Den går i håndbagasjen 🙂
Ultra-transportabel, men lite egnet til tursykling og lange sykkelturer 🙂
Hva gjør man hvis man har veldig lyst til å danse men mangler dansepartner? Har man sykkel og er flink nok, kan man gjøre som denne karen.
… men velg gjerne litt mer variert musikk.
Hvorfor er høykvalitets varmebehandlet stål det beste materialetvalget for en tursykkel?
Thorn Cycles Ltd er kjent for sine høykvalitets tursykler og syklene deres får meget gode anmeldelser i annerkjente magasiner som Adventure Travel Magazine, Cycling Plus og Bicycle Magazine. Thorn Cycles Ltd bruker varmebehandlet høykvalitets stål i alle sine sykkelrammer og grunnen til at de har valgt dette framfor aluminium, karbon eller titanium har de gitt en meget grundig begrunnelse for. Med tillatelse fra Thorn Cycles Ltd gjengir jeg denne begrunnelsen her.
Høykvalitets stål er det best egnede materialet for å lage sterke, komfortable, godt utstyrte tursykkelrammer som skal vare lenge. Alle Thorn Cycles sykler har rammer som er laget av høykvalitets varmebehandlet stål.
Grunnen til at alle Thorn Cycles sykkelrammer blir varmebehandlet er at varmebehandlingen fører til en markant økning i strekkfastheten på stålet noe som gjør at stålet blir sterkere og mer motstandsdyktig mot sprekkdannelser og bulker. Varmebehandlingen fører også til en økning av rammens «robusthet».
Den avsluttende varmebehandlingen kan fordoble prisen på rammen og fordi varmebehandling er så dyrt vil stålet som brukes i de fleste sykkelrammer ikke være varmebehandlet. Hvis det ikke spesifikt nevnes at en stålramme er varmebehandlet, kan du være sikker på at så ikke er tilfelle.
Hvorfor ikke aluminium?
Billige (tykkvegget) aluminiumsrammer er sterke nok, de kan ha alle festene til kabler og ustyr som er nødvendige på en tursykkel, men de er tunge og veldig ukomfortable.
Dyre (tynnvegget) aluminiumsrammer er mindre ukomfortable og de er ganske lette, men rammen tåler ikke alle de festene til ustyr som er nødvendige på en tursykkel, og de går i stykker. En ødelagt aluminiumsramme er lett å håndtere … den resirkulerer man til aluminiumsbokser!
Hvorfor ikke karbon?
Karbonrammer kan være veldig lette og slitesterke … så lenge man ikke skraper dem opp. En rift i en karbonramme er en katastrofal feil som bare venter på å skje – heller før enn senere. Thorn Cycles ville likevel ikke nøle med å benytte karbon i rammen til en landeveissykkel …
… hvis de drev med landeveissykling … og noen andre betalte for rammen.
Det er vanskelig å produsere karbonrammer med de fester til utstyr og bagasje som er nødvendig for tursykling. Det er ikke lett å vite om man skal le eller gråte når man ser en «cool» landeveissykkel med karbonramme bli brukt som lettvekts tursykkel med skramlende skjermer som er festet på sykkelen med strips, på setepinen er det festet megatunge ting (dvs en setepinne som snart brekker eller blir skadet), og bagasjebærere som er plassert for høyt og for langt bak i forhold til stabilitet … eller kanskje ingen bagasjebærere i det hele tatt.
Hvorfor ikke titanium?
Vekten på titanium er to tredjedeler av vekten av stål, men selv topp kvalitets titaniumsrammer er mye mindre stive enn en stålramme. For å lage en titaniumsramme som er like stiv som en god høykvalitets stålramme, må man bruke betydelig mer materiale, noe som dermed ikke gir så mye vektreduksjon! Det er mange som ønsker den vektbesparelse en titaniumsramme gir, men de ender dermed opp med en ramme som ikke er stiv nok. Dette fører ikke bare til at man kaster bort energi i tråkket, det kan også føre til skremmende opplevelser når man sykler i nedoverbakke.
På en høykvalitet titaniumsramme er det enten umulig eller svært dyrt å lage de nødvendige beslag og fester som er nødvendig på en ramme som skal brukes til tursykling, og dessuten så har alle slike titaniumsrammer som kjenner til gått i stykker! Det er vanligvis umulig å reparere en ødelagt titaniumsramme.
Det kan være at det et eller annet sted i verden i dag produseres gode titaniumsrammer som ikke brekker eller blir ødelagt, eller at man kan lage slike en gang i framtiden – men det tviler vi på.
Thorn Cycles syns ikke det er verdt å bruke så mye penger på en titaniumsramme når når en stålramme er nesten like lett, er mye mer holdbar og lett kan repareres om nødvendig. Stålrammer er bedre å sykle på, de er relativt billige og de kan ha alle de beslag og fester som er nødvendige for tursykling.
Derfor bruker Thorn Cycles høykvalitets stål i sykkelrammene på sine tursykler.
