Da jeg våknet i dag kjentes ryggen mye bedre ut og optimistisk Twitret jeg om at jeg snart er klar for å sykle sørover, men det varte ikke lenge. Et par timer inn i dagen var ryggen like vond som før og jeg bestemte meg derfor for å avlyse turen.
Det er ikke noen mening overhodet i å være på sykkeltur når man ikke kan sykle. Jeg har knapt sittet på sykkelen og jeg har brukt vanvittige summer på overnatting og offentlig transport.
Jeg trives godt hos Arnt og Bjørg i Bodø, men å gå her oppe i ukevis og vente på at ryggen skal bli bra er ikke aktuelt. Da kan jeg like godt være hjemme.
Det var derfor med tungt hjerte jeg bestemte meg for å avbryte turen. Dette var en tur jeg virkelig hadde sett fram til. Å sitte på sykkelen en måneds tid med start i Grense Jakobselv var noe jeg hadde gledet meg til, og at det ikke ble slik er litt surt.
Jeg var heldig og fikk en billett med NSB med toget i morgen for meg og sykkelen for litt under 500 kroner fra Bodø til Levanger.
På kvelden var Arnt, Bjørg og jeg på Indisk restaurant på min regning. Det er alltid hyggelig å komme hit på besøk og det er en gjestfrihet her som man ikke finner maken til, så det er trivelig å kunne gi litt tilbake i form av et godt måltid.
Arnt og Bjørg – mitt trivelige vertskap her i Bodø
Dyrt ble det heller ikke da det (selvfølgelig) viste seg at Arnt kjente de som drev restauranten og jeg derfor fikk over 50% rabatt på middagen. Maten var utrolig god og krydret helt etter min smak.
Etter middagen var det å dra tilbake til huset og så smått begynne å pakke og gjøre klart til turen hjem.
Dagen gikk stille og rolig av gårde. Lå lenge før jeg sto opp. Slappet av det meste av dagen med kaffe og TV før jeg på ettermiddagen dro ut til campingen for å spise middag med Arnt og Bjørg. Etter middagen kjørte Arnt meg tilbake til huset der jeg slappet av resten av kvelden.
Ryggen er litt bedre. Vurderer å sykle Kystriksveien sørover hvis framgangen fortsetter. Dette har jo vært en tragisk sykkeltur sett fra et sykkelperspektiv – har jo knapt sittet på en sykkel.
Jeg blir ganske brutalt vekket av ei vaskedame (som jeg tidligere har sett arbeide i kantinen så de skifter vel litt på arbeidsoppgavene) som har låst seg inn på lugaren min og står i døren og roper «Hallo, hallo! Du har ikke lugaren lenger så du må ut herfra.»
Lettere forfjamset spør jeg hva klokken er og får vite at den er 10:30.
«Ja, da er det skjedd en feil, jeg har bestilt lugar fram til Bodø og der er vi ikke før kl 0200 i natt», svarer jeg.
Med en sur og litt grinete stemme forteller vaskedamen meg så at jeg kun har lugar til Risøyhamn, og der er vi straks, så jeg må ut av lugaren.
«Det kan umulig være riktig», sier jeg. «Jeg sjekket inn klokken 0800 om morgenen i Vadsø og fikk ikke lugaren min før klokken 1400, så jeg må da i det minste ha lugaren fram til klokken 1200?».
«Nei, det har du ikke», sier vaskedamen ganske så surt. «Du må ut nå, det er noen som venter på lugaren.»
Jeg beklager da misforståelsen og sier at jeg skal skynde meg og forlate lugaren så fort det kan la seg gjøre, men at jeg er nødt til å ta en kjapp dusj først. Dette går vaskedamen noe surt med på.
Fra jeg ble vekket, til jeg var ferdig dusjet og hadde fått pakket alle tingene mine og sto ute i gangen gikk det en halv times tid. Det syns jeg faktisk er ganske så fort med tanke på at jeg lå og sov i min dypeste søvn da jeg ble vekket, og at jeg på de 30 min måtte dusje, pakke alle tingene og stadig «krangle» med en masete vaskehjelp som ikke syns dette gikk fort nok. I løpet av den halvtimen jeg brukte på å bli ferdig, var vaskedamen innom lugaren 4-5 ganger og maste om at jeg måtte skynde meg å bli ferdig, samtidig som hun også fikk resepsjonen til å ringe ned og mase.
Å mase sånn etter at jeg har sagt at jeg skal skynde meg og hvor jeg allerede gjør alt jeg kan for å komme meg ut av lugaren, det syns jeg er helt ekstrem dårlig service, og det føltes ganske så ubehagelig.
To netter på lugar kostet 6000 kroner – dvs rundt 3000 pr natt – tilsvarende en ganske dyr hotellovernatting, og da er det ikke så forbandet rart at man tror man har lugaren til man kommer fram, eller i det minste fram til klokken 1200 ankomstdagen.
Når det så viser seg at man har misforstått så kan de i det minste være høflige nok til å vise litt overbærenhet og godt humør når jeg legger meg helt flat og gang på gang ber om unnskyldning for at jeg hadde misforstått hvor lenge jeg hadde lugaren. Men nei, her var det viktigere å vise at man var sur over at lugaren ikke var ledig når den skulle være det, enn å vise god service.
Da jeg 30 minutter etter at jeg var blitt vekket, sto ute i gangen ferdig pakket, prøvde jeg igjen å beklage at jeg hadde misforstått hvor lenge jeg skulle ha lugaren og jeg beklaget de problemer det medførte.
Fikk da et surt og lite trivelig svar tilbake, og da gadd jeg ikke mer av den småsure stemningen og dårlige servicen og ga opp forsøket på å beklage meg og gikk opp i kafeen for å spise frokost/lunsj.
Jeg må si jeg er utrolig skuffet over servicen på Hurtigruten. Med en billettpris på nesten 6000,00 kroner for to netter på Hurtigruten så forventer jeg at servicen er OK og at de som jobber der har tatt på seg sitt profesjonelle «vær-hyggelig-mot-gjestene-uansett-humør» fjes. Når man jobber med turisme så er den viktigste jobbegenskapen å alltid være blid – eller å klare å late som at man er blid på en overbevisende måte. Det har de skjønt i de fleste andre land hvor de driver turisme, men i Norge så har vi ikke forstått dette. Da er det tydeligvis helt akseptabelt å la sitt dårlige humør gå ut over gjestene når gjestene ikke helt gjør som forventet eller har misforstått noe.
Det syns jeg rett og slett ikke er i orden.
Deretter så ble turen mer eller mindre som i går. Kjedelig, og lite å finne på utover å se på norsk natur gjennom vinduene i panoramasalongen. Det er helt sikkert fantastisk for en utlendig som kommer fra et land med en helt annen natur enn det vi har i Norge, men for meg så var det bare mer av ting jeg hadde sett før.
Ikke noe spektakulært og ganske kjedelig.
Helt til vi kom inn i Trollfjorden.
Trollfjorden syns jeg var en flott opplevelse. En trang fjord hvor det virker som det knapt er plass til Hurtigruten, med bratte fjell som stuper rett ned i havet. Dette var reisens eneste naturopplevelse for min del.
På tur inn TrollfjordenDet er trangtDa var besøket i Trollfjorden ferdig og vi er på tur videre
Hurtigruten kjørte full «turistpakke» på dette. De spilte «Dovregubbens hall» for full musikk på øvre bakre dekk og solgte kakao med konjakk og vafler med trollkrem.
Trollfjorden var fin men den opplevelsen alene er ikke verdt billettprisen.
Som sagt så ble dagen i dag stort sett som dagen i går. Se litt på utsikten, spise litt i den alt for dyre og dårlige kantinen, lese litt i en bok, gå litt rundt før man etter hvert – av ekstrem kjedsomhet finner ut at man kan like godt fortsette der man slapp i går og setter headsettet på, setter på «The boys are back in town» med Thin Lizzy og bestiller en kald øl. Satt en stund og prøvde å huske navnet på de som i går var mine venner for livet, men navnene hadde jeg allerede glemt – livet er tydeligvis kort.
Etter noen timer sittende og stirre ut panoramavinduene går man ganske lei
I dag er det lørdag og jeg forventer litt mer liv i dag enn det var i går.
Det viste det seg etter hvert at ble det ikke.
Den samme trubaduren som i går kom etter hvert opp og spilte litt. Under mottoet at man ikke har det mer artig enn det man lager selv, klarte jeg å overbevise trubaduren om at jeg var flinkere enn ham til å både spille og synge, og jeg fikk lov til å bevise det – noe jeg ikke klarte da jeg overhodet ikke kan synge. Det å spille kan jeg vanligvis forholdsvis godt, men en nerve på venstre hånd hadde kommet i klem på sykkelturen, og dermed hadde jeg ikke følelse i lang- og lillefingeren på venstrehånden (et vanlig problem når jeg er på sykkeltur), noe som gjorde at jeg heller ikke spilte særlig bra. Så det ble en kort opptreden med dårlig sang og dårlig gitarspill og resulterende lett hoderisting fra noen blåhårede spøkelser som satt i baren 🙂
Trubaduren gjorde et halvhjertet forsøk på å underholde et publikum som stort sett kun er 70 år og eldre
I Stamsund kom det en gjeng fra Bodø på som hadde vært i Lofoten og som nå skulle hjem til Bodø. Det var en artig gjeng og det ble straks bedre stemning.
Rune Eirik Bjarghov fra Bodø lager stemning
Ved midnatt pakket trubaduren bort gitaren og da var det ikke mer som skjedde på Hurtigruten den kvelden. De to siste timene fra midnatt til vi kom fram til Bodø lå jeg og sov på en dårlig benk i kantinen.
Vi var framme i Bodø helt etter ruteplanen og mine 2,5 døgn på Hurtigruten var nå over – heldigvis. Jeg kommer aldri til å reise med Hurtigruten igjen – kanskje bortsett fra meget korte strekninger på en eller annen sykkeltur i framtiden der det kanskje passer å ta Hurtigruten et lite stykke. Men å ta hurtigruten over lengre avstander kommer aldri til å skje igjen. Det er alt, alt for dyrt og overhodet ikke verdt pengene ut fra den opplevelsen man får igjen.
Da jeg rullet sykkelen i land på kaien i Bodø sto Arnt Hansen og ventet på meg. Han kjørte meg til huset deres som jeg skal låne den tiden jeg er i Bodø. Her hos Arnt og Bjørg har jeg tilgang på både fri bolig og bil. Det er nordnorsk gjestfrihet på sitt beste.
Ryggen er blitt litt bedre på Hurtigruten, men er langt fra bra nok til at jeg kan fortsette sykkelturen. Nå skal jeg ta en dag eller to i Bodø og se om ryggen kommer seg og deretter bestemme meg for hva jeg skal gjøre.
Jeg våknet etter en god natt søvn rundt klokken 1000 og var klar for en ny dag på Hurtigruten. I dag er det fredag og forhåpentligvis litt mer liv og leven på gang.
Formiddagen gikk med til å kjøpe en alt for dyr frokost/lunsj i kantinen. Deretter en kopp kaffe som jeg tok med opp i panoramarommet der jeg satte meg ned og kikket på utsikten en stund. Så leste jeg litt i en bok, hørte litt på musikk. Gikk en tur rundt på hurtigruten og kikket litt … og kjedet meg egentlig ganske så kraftig.
Jeg tror jeg la ut en melding på Facebook om at jeg var den yngste ombord og den nest yngste døde for 65 år siden – det var ikke så langt fra sannheten. Det er rart de ikke har ordnet en liten kino ombord eller litt mer aktivitet utover det å sitte å stirre utover havet – noe som er veldig oppskrytt spør du meg.
I tillegg så syns jeg personalet ombord er litt «småsure». Det er lite smil eller hyggelige svar når man snakker til dem, men kjappe og litt «småsure» svar. Ikke at de er sure, men de virker litt småsure. Det gjelder ikke alle, men likevel alt for mange av de som jobber her. De burde tatt et smilekurs. Når jeg gir min venstre arm for en billett så forventer jeg at folk som jobber ombord er blide og i godt humør slik at de gir meg en god følelse. Og er de i dårlig humør så har de værsågod å late som om de er i godt humør. Hvis de ikke klarer det bør de ikke jobbe i et slikt yrke. Til den prisen så skal ikke Hurtigruten bare være en reise fra A til B, nei – det må også være en opplevelse – en opplevelse som forsterkes av en positiv og hyggelig stab som gir deg følelse at de er glade for at du er ombord (eller i hvertfall later som). Den følelsen fikk jeg ikke. Følte meg faktisk litt til bry av og til når jeg spurte om ting. Som sagt … ikke helt hva jeg forventet meg med tanke på billettprisen.
Uansett … i 15-16 tiden kjedet jeg meg så mye at jeg fant ut at jeg like gjerne kunne begynne å drikke øl og høre musikk. Da ble det straks triveligere. Ettermiddagen ble brukt til det.
I 20-tiden gikk jeg ned til restauranten da jeg hadde bestilt bord for å spise der i kveld. Maten i kantinen fristet ikke så jeg håpet på et bedre måltid. I restauranten serverte de en helt OK tre-retters middag der hovedretten var ishavsrøye. Til maten drakk jeg en halv flaske hvitvin. Joda – dette var helt greit og ganske godt, men langt fra verdt over 700 kroner.
Etter middagen gikk jeg opp i baren for å fortsette kvelden med litt kaffe og konjakk. Etter hvert så kom det en trubadur som begynte å spille levende musikk og synge.
Det var tross alt fredagskveld og jeg var nå kommet så pass i form at jeg var klar for å ha det litt gøy. Da trubaduren sang «Living next door to Alice» dro jeg igang det alternative refrenget «Alice! Who the fuck is Alice?» høyt og tydelig mens jeg klappet i hendene og fektet litt med armene for å dra opp stemningen, i den tro at det var noe vi alle var ment å gjøre. Det var det så altså ikke. Jeg var den eneste som tok det alternative refrenget, og jeg gjordet det HØYT og TYDELIG, noe som ble etterfulgt av en litt underlig stillhet og noen rare blikk :-).
De fleste av de som sitter her i baren og drikker avgikk nok ved døden for 20-30 år siden, så det var kanskje ikke å vente annet.
Det ble aldri noen særlig stemning der oppe og klokken 23 var underholdningen ferdig og trubaduren pakket sammen … på en fredag?????
Hurtigruten legger til i Tromsø litt før midnatt og blir liggende der til halv to om natten, jeg bestemte meg derfor for å avlegge Tromsøs uteliv et besøk.
Ikke mange meterne fra hurtigruten gikk jeg rett på en kameratgjeng bestående av 3 stykk voksne Tromsøværinger. De syns min mislykkede sykkeltur var ganske så fornøyelig og ganske fort ble vi venner for livet og enige om å gå på Skarven og drikke øl. Der spanderte vi masse øl på hverandre og ble atter en gang enige om å være venner for livet.
Bildet av mine nye «venner for livet» ble ganske uklart, men det er også slik jeg husker dette så sånn sett er bildet ganske beskrivende 🙂
Litt over klokken ett forlot jeg mine nye venner og gikk tilbake på hurtigruten der jeg tømte kantinen for laksesmørbrød før jeg gikk i seng.
Jeg har hatt en artig dag, men det skyldes meg selv og ikke Hurtigruten. Jeg syns IKKE at det å reise med Hurtigruten er verdt prisen.
Kvelden i går ble brukt til å krype rundt og få pakket og gjort klart til avreise i dag. Hurtigruten går fra Vadsø allerede klokken 0800 og ironisk nok går den da mot Kirkenes (som jeg var i for noen dager siden) før den drar videre til Vardø og deretter videre langs kysten – først nordover mot Nordkapp før det deretter går sørover mot Bodø.
Ryggen er fortsatt drittvond og det var så vidt jeg klarte å sykle det lille stykket fra Vadsø Apartments og over til Hurtigrutekaien der MS Nordkapp lå.
MS Nordkapp – mitt hjem de neste tre dagene
Da jeg kom ned på kaien kom jeg i snakk med en sykkelinteressert fyr som sto på kaien og ventet på å gå ombord. Det viste seg å være Magne Knudsen, en tidligere Vadsø-væring som nå jobbet som politimann i Årdal i Sogn og Fjordane. Han var på vei til Kirkenes for å ta flyet sørover etter å ha vært på besøk i Vadsø. Vi fant tonen og ble sittende og snakke om sykkel og sykkelturer store deler av turen fra Vadsø mot Kirkenes. Magne ga meg et stående tilbud om overnatting hvis jeg noen gang er i nærheten av Årdal på sykkeltur, og det tilbudet håper jeg at jeg får mulighet til å takke ja til en gang i framtiden.
Da jeg sjekket inn på Hurtigruta i Vadsø litt før 8 fikk jeg ikke lugaren min. Den fikk jeg ikke før etter vi hadde vært i Kirkenes og deretter dradd derfra igjen. Så først i 13-14 tiden fikk jeg omsider lugar. Da gikk jeg rett ned og la meg og slappet av. Lugaren var ikke rare greiene, men jeg merket at sengen der passet bedre for ryggen min.
Etter noen timers hvile sto jeg opp for å se litt på hva Hurtigruten kunne by på av opplevelser. Det var ikke rare greiene. Det man kan gjøre ombord på en torsdagskveld er et av følgende …
sitte i panoramasalongen og se på utsikten
sitte ute bak på utsiktsdekket og se på utsikten
spise i restauranten (hvis den er åpen)
spise eller drikke kaffe i kafeen
drikke i baren (hvis den er åpen)
… og det var det. Ikke mye å rope hurra for hvis man er under 90 år og stadig har litt livskraft igjen.
Jeg satt en god stund i panoramasalongen for å se på utsikten, men for å være helt ærlig så var det ganske så kjedelige greier. Strekningen vi har seilet i dag har ikke vært særlig spektakulært eller naturskjønn ut fra hva man er vant med når man er norsk. Jeg syns jeg hadde sett utsikten før – selv om jeg aldri har vært her tidligere.
Jeg syns også at standarden på Hurtigruten var et par hakk lavere enn jeg forventet ut fra den blodprisen jeg har betalt for billetten.
Skal man spise så er det enten i restauranten eller i kantinen – det er valgene man har. I restauranten koster det venstre armen å spise og det er også forholdsvis dyrt i kantinen. Med tanke på billettprisen og at Hurtigruten skal være noe av det beste vi har å vise frem, hadde jeg forventet at det var mulig å kjøpe god og smakfull mat i kantinen, men det var det ikke. For å være ærlig så fikk jeg en slags C-preget trailerkafé-følelse av kantinen på MS Nordkapp. Maten var ikke noe særlig, stort sett mikro-oppvarmet mat som ikke smakte av mye, brødet på de forskjellige smørbrødene var ikke helt ferskt og flere av rettene på menyen hadde de ikke.
Jeg spiste på kafeen i dag – og var i grunnen ganske skuffet over det jeg fikk servert, så jeg bestemte meg for at i morgen skal jeg prøve å spise på restauranten. Det koster over 700 kroner for en middag der med litt vin, så det håper jeg er verdt pengene. Jeg har uansett bestilt bord der i morgen kveld klokken 2000.
Litt utpå kvelden fikk jeg dem til å slå på TV-en i kantinen så jeg fikk sett RBK spille en dårlig fotballkamp.
Jeg vurderte om jeg skulle se Nordkapp fra sjøsiden når vi skulle passere det i morgen, men det viste seg å være veldig tidlig i morgen tidlig – rundt klokken 5 og da sover jeg nok ganske så godt. Det er ikke aktuelt å stå opp «midt på natta» bare for å få sett Nordkapp fra sjøsiden.
Dermed ble det en tidlig kveld etter fotballkampen og skal jeg være helt ærlig så syns jeg så langt ikke at Hurtigruten har gitt valuta for pengene.
Jeg kjeder meg rett og slett.
Jeg var i seng klokken 22 og sov godt hele natten.
