Forfatter: Trygve Pløhn

«Gamlingene med søvnproblemer» (Håvard, Jon Ivar og Levin) våkner alt for tidlig og dermed så blir jo også jeg vekt alt for tidlig. Dagen startet før klokken var 8 – det er i tidligste laget for meg 🙂 . Det har regnet i hele natt, men nå fra morgenen av ser det ut til å gi seg. Jeg krysser fingre for at det blir oppholdsvær i dag.

Etter en rolig frokost pakket jeg sykkelen og startet klokken 0900. Jeg dro avgårde litt før de andre, men jeg sykler absolutt langsomst av alle (hvem har det vel travelt), så de tar meg fort igjen. Håvard sto for turens eneste punktering da han kjørte ned de 140 høydemeterne på grusveien fra hytta litt fortere en han burde ha gjort.

I dag går turen 106 km fra Stuggudal til Stjørdal.

Da jeg kom til Ås i Tydal kommune hadde de andre tatt meg igjen (på tross av senere start og lapping av punktert dekk). Deretter gikk turen videre i samlet flokk mot Selbu. Etter et par timers sykling var det tid for matpause. Den ble unnagjort i veikanten.

Været ser ut til å bli bedre og bedre. Det har ikke regnet, og nå holder skyene på å løse seg opp så man ser anntydning til blå himmel 🙂

Noen mil etter matpausen tok vi en kort pause på en rasteplass ved elven så Jon Ivar fikk justert setet. Jeg benyttet sjansen til å ta et par bilder av elven som lå speilblank.

Da vi kom fram til Selbu avla vi Selbumartnan et besøk. Der tok vi oss en matbit (grilltallerken for min del), et par kopper kaffe, så verdens største Selbuvott, en flott gammel motorsykkel og slappet litt av i solen før turen gikk videre. Nå var det full sommer, så jeg skiftet til shorts og T-skjorte.

Det er en lang oppoverbakke opp mot fylkesgrensen. Den syklet jeg alene da de andre er i litt bedre form og noen kg lettere (bare sykkelen min veier nesten like mye som Jon Ivar og Håvards sykkel til sammen), samt at jeg liker å ta det med ro. Jeg er på tur og ser ingen grunn til at man skal sykle «lagtempo» for å komme hurtigst mulig fram. Da jeg kom på toppen syns de andre at det var verdt å markere det ved å ta bølgen 🙂

Etter at fylkesgrensen var passert gikk det nedover igjen. Den siste biten av turen ned til Stjørdal gikk greit unna.

Jon Ivar har hatt bilen stående her, så nå gjenstår det bare å laste på syklene og kjøre hjem til Levanger. Det virker som alle er enige om at vi har hatt en fin tur, og det er allerede begynnende snakk om hva som skal være neste tur – kanskje Rallarvegen til høsten. Vi får se.

Dette var min første sykkeltur med min nye Thorn Raven Tour, og jeg er godt fornøyd. Dette er en meget bra tursykkel. Den er noe tung, men det betyr også at den er sterk og tåler en del bagasje. Jeg vil f.eks. IKKE ha lagt ut på en Lindesnes-Nordkapp tur med de syklene som Jon Ivar og Håvard har brukt på denne turen (lette aluminiumsykler). Jeg er ganske sikker på at de ville fått problemer på en lang tur med tung bagasje på sykkelen. Derimot så ville jeg ikke hatt noen betenkeligheter med å lagt ut på en slik tur med Thorn Raven Tour sykkelen.  Det at sykkelen er noe tung betyr bare at man må beregne noe lenger tid fra A til B, men igjen – hvorfor ha det travelt når man er på sykkeltur?

Etter en bedre frokost på Røros Hotell sjekket vi ut og la avgårde på sykkeltur fra 10:30 tiden. Været kunne knapt vært bedre, perfekt sykkelvær.

Vi hadde bestemt oss for å sykle via Glåmos i stedet for Brekken. Da får vi sykle langs innsjøen Aursunden og på kartet ser det ut til å være en finere tur enn veien fra Røros til Brekken noe det også viste seg å være (jeg syklet Røros/Brekken sommeren 2009).

Etter en kort og lettsyklet tur var vi framme på Glomås der vi provianterte for turen. Det ble kjøpt inn 4 brød, diverse pålegg og bananer. Deretter gikk turen videre langs innsjøen Aursunden. Vi skal ikke sykle langs hele innsjøen, bare fram til der vi kommer inn på RV 705. Dette er et meget lettsyklet stykke.

Omtrent halveis på veien langs Aursunden var det tid for matpause. Vi kom over et lite privat fiskenaust med brygge helt nede ved innsjøen – en perfekt plass for å ta en pause. Siden det ikke var noen der tok vi sjansen på å slå oss ned for en liten matpause.

Ikke lenge etter første matpause var vi framme på RV705. Nå begynte stigningen opp mot fjellet som vi måtte over for å komme til Stuggudal. Rett før toppen var det igjen tid for matpause og en rast i solen. Den ble brukt til å studere en stor kongeørn som fløy i sirkler over landskapet.

Bare et par hundre meter etter siste matpause var vi oppe på turen høyste punkt. Det ligger på rundt 920 meter (GPSen i år viste 918 meter mens den på fjorårets tur viste 922 meter).

På toppen måtte det selvfølgelig taes en del «vi har nådd toppen bilder». Bak oss kan man skimte fjellene Sylan.

Etter toppen er passert går det rett ned til Stuggudal. Nedoverbakke hele veien, trenger ikke trø på pedalene før man er nede ved Stuggudalsjøen.

Da vi kom til Vekterhytta (Kafè på Stuggudal) syklet Jon Ivar og Håvard i forveien for å kjøpe øl og kjøtt til kveldens gryterett, mens Levin og jeg ble sittende og nyte en god og kald utepils i solen før vi syklet videre.

Hytta til Håvards familie – der vi skal overnatte – ligger ikke langt fra enden av Stuggudalsvatnet. Men først må man opp en vanvittig bratt og tung grusvei (ca 140 høydemeter opp). Det var dagens tyngste strekning.

Vi har syklet i flott vær hele dagen, men knappe halvtimen etter vi kom fram til hytta og satt trygt og godt innendørs, flommet regnet ned i bøtter og spann og det tordnet og lynte. Det må man kalle bra timing 🙂

På hytta så vi VM-fotball før Håvard og Levin snekret sammen en velsmakende gryterett. Jeg tok oppvasken mens Jon Ivar bar vann (og sutret mye over det 🙂 )

Selv om det var både øl, whisky og cognac tilgjengelig ble det en rolig og tidlig kveld. I morgen skal det sykles litt over 10 mil. Forhåpentligvis har regnet gitt seg til da.

For tre år siden foreslo jeg for noen venner at vi skulle sykle Rørøs-Stjørdal. Jeg hadde lest om turen i «På sykkel» og hadde lyst til å prøve den. Jeg kan vel ikke akkurat påstå at forslaget ble tatt i mot med jubel og allsang. For å være helt ærlig så ramlet forslaget stendødt til jorden. Å dra på sykkeltur var rett og slett helt uinteressant.

Siden da så har det skjedd et eller annet. Hva det er vet jeg ikke, men det siste året er det flere som har investert i sykkel og jeg har merket en gryende interesse for sykkelturer. I vår foreslo jeg derfor på nytt at vi kunne prøve oss på en sykkeltur fra Røros til Stjørdal, og til min store overaskelse (og glede) var holdningen til det nå veldig positiv. Faktisk var vi etter hvert fire stykker som bestemte oss for at vi skulle sykle denne turen. Jon Ivar Eggen, Levin Gilberg, Håvard Solli og meg selv.

Planen ble deretter som følger: Vi tar toget til Røros på fredagen og overnatter på Røros Hotel. På lørdag sykler vi fra Røros til Stuggudal der vi overnatter på hytta til Håvard. På søndagen går turen fra Stuggudal og videre ned til Stjørdal der Jon Ivar har parkert bilen og deretter kjører vi hjem til Levanger.

Levin og jeg skulle først ta toget fra Levanger til Trondheim, der vi skulle møte Jon Ivar og Håvard (som måtte jobbe i Trondheim på fredagen) for deretter å ta toget videre fra Trondheim til Stjørdal.

I den sammenheng så har NSB vist seg som en særdeles lite sykkelvennlig bedrift. I god tid før turen prøvde vi å bestille billetter, både til toget fra Levanger til Trondheim (to sykler) og videre fra Trondheim til Røros (fire sykler). Det viste seg umulig å få til. Ikke kan man forhåndsbestille billetter (plassbilletter) og NSB kan ikke garantere at man får med sykkelen på de strekningene – man må bare møte opp og håpe på det beste.

Det går kun tre tog fra Trondheim til Røros – et går klokken 05:40, det neste går klokken 09:50 og det siste går klokken 16.15. Det vil si at det eneste aktuelle var det som gikk fra Trondheim kl 16:15.

Det betød at Levin og jeg måtte ta toget som gikk fra Levanger klokken 13:21 og da var framme i Trondheim klokken 14:39 – Men der ble vi stående igjen på perrongen.

Konduktøren på 13:21 toget fra Levanger viste seg å være selveste «Nazi Per», en sur og ekstremt utrivelig type. Med det samme han kom ut av toget og så syklene våre begynte han å rope «Nei, nei, nei!» for deretter  bastant å stille seg i veien i døråpningen slik at vi ikke fikk trillet syklene inn på toget. «Her er det ikke plass til noen sykler», påsto han. Jeg kikket inn og så at med litt velvilje var det uproblematisk å få plass til syklene. Det var bare å flytte/stable om på noen kofferter som sto der. Men «Nazi Per» var ikke i det velvillige hjørnet. Med en arrogant mine ga han beskjed om at her fikk vi ikke være med, ferdig med den saken! Det hjalp ikke at jeg prøvde å fortelle at vi skulle nå et tog i Trondheim og han nå var i ferd med å spolere en tur vi hadde planlagt i ukesvis. Det var ikke mer å diskutere.

… så da kjørte toget og Levin og jeg sto igjen på perrongen. Jeg var så irritert at jeg antakeligvis ikke var langt unna et hjerteinnfarkt og jeg forbannet hele NSB, alle som jobber der samt alle slektningene deres – før jeg etter hvert begynte å tenke over hva vi nå skulle gjøre for å komme oss til Trondheim.

En ny studie av rutetabellen viste at det kom et nytt tog klokken 14:05 og hvis vi fikk være med der så ville vi akkurat nå toget videre til Røros – som det jo heller ikke var sikkert vi fikk være med på siden vi har med sykler.

Heldigvis var det en mer imøtekommende konduktør på 14:05 toget fra Levanger og Levin og jeg og syklene fikk være med til Trondheim.

I Trondheim møtte vi Jon Ivar og Håvard og fikk en kjapp matbit på stasjonen før vi krysset fingre og gikk for å prøve å bli med toget videre til Røros. Fikk vi ikke være med her, ville helgens lenge planlagte sykkeltur gå rett i dass.

Men heldigvis – også på dette toget var konduktørene hyggeligere og mer samarbeidsvillige enn «Nazi Per» og alle fikk være med inkludert de fire syklene (som NSB tok seg veldig godt betalt for). Dermed var vi omsider på vei mot Røros og helgens sykkeltur.

Når det er sagt så er det ekstremt dårlig av NSB at det ikke skal være mulig å få bestilt plass til sykkel (eller sykler) på toget når man tar kontakt i god tid. Det betyr jo i praksis at det er mer eller mindre tilfeldig om man får med seg sykkelen og dermed blir det svært vanskelig å benytte NSB som transport når man skal dra noen steder for å sykle. NSBs politikk om at syklister bare må møte opp for så å håpe på det beste er ikke bra nok. I 2010 burde det være mulig å tilby bedre løsninger for syklister enn dette.

Vi fikk plassert syklene i gangen på toget, og deretter var det bare å slappe av de 2 timene og 30 minuttene togturen tar.

Presis etter rutetiden (18:45) var vi fremme på Røros. Der gikk turen først innom Coop-butikken for å kjøpe litt øl og snadder før vi dro videre og sjekket inn på Røros Hotell. Vi har leid to dobbeltrom til 600 pr. person, en helt kurrant pris.

Etter innsjekk dro vi rett ned i bassenget de har her på hotellet, deretter ble det en liten tur i badstua før vi tok turen ned til gamlebyen i Røros for å spise og se VM-fotball. Etter maten ble det et par øl og litt whisky på rommet før det ble tatt en forholdsvis tidlig kveld. I morgen starter sykkelturen 🙂