Sykkelen er en genial oppfinnelse. Den er kjent over hele verden og brukes til arbeid, i fritiden, i ferien, i hverdagen, til nyttetransport og til rekreasjon. Det er derfor ikke overraskende at sykkelen har inspirert musikere over hele verden til å skrive sanger hvor sykkelen er en viktig del av sangen.
Her er 7 «sykkel-sanger».
Hvorfor er høykvalitets varmebehandlet stål det beste materialetvalget for en tursykkel?
Thorn Cycles Ltd er kjent for sine høykvalitets tursykler og syklene deres får meget gode anmeldelser i annerkjente magasiner som Adventure Travel Magazine, Cycling Plus og Bicycle Magazine. Thorn Cycles Ltd bruker varmebehandlet høykvalitets stål i alle sine sykkelrammer og grunnen til at de har valgt dette framfor aluminium, karbon eller titanium har de gitt en meget grundig begrunnelse for. Med tillatelse fra Thorn Cycles Ltd gjengir jeg denne begrunnelsen her.
Høykvalitets stål er det best egnede materialet for å lage sterke, komfortable, godt utstyrte tursykkelrammer som skal vare lenge. Alle Thorn Cycles sykler har rammer som er laget av høykvalitets varmebehandlet stål.
Grunnen til at alle Thorn Cycles sykkelrammer blir varmebehandlet er at varmebehandlingen fører til en markant økning i strekkfastheten på stålet noe som gjør at stålet blir sterkere og mer motstandsdyktig mot sprekkdannelser og bulker. Varmebehandlingen fører også til en økning av rammens «robusthet».
Den avsluttende varmebehandlingen kan fordoble prisen på rammen og fordi varmebehandling er så dyrt vil stålet som brukes i de fleste sykkelrammer ikke være varmebehandlet. Hvis det ikke spesifikt nevnes at en stålramme er varmebehandlet, kan du være sikker på at så ikke er tilfelle.
Hvorfor ikke aluminium?
Billige (tykkvegget) aluminiumsrammer er sterke nok, de kan ha alle festene til kabler og ustyr som er nødvendige på en tursykkel, men de er tunge og veldig ukomfortable.
Dyre (tynnvegget) aluminiumsrammer er mindre ukomfortable og de er ganske lette, men rammen tåler ikke alle de festene til ustyr som er nødvendige på en tursykkel, og de går i stykker. En ødelagt aluminiumsramme er lett å håndtere … den resirkulerer man til aluminiumsbokser!
Hvorfor ikke karbon?
Karbonrammer kan være veldig lette og slitesterke … så lenge man ikke skraper dem opp. En rift i en karbonramme er en katastrofal feil som bare venter på å skje – heller før enn senere. Thorn Cycles ville likevel ikke nøle med å benytte karbon i rammen til en landeveissykkel …
… hvis de drev med landeveissykling … og noen andre betalte for rammen.
Det er vanskelig å produsere karbonrammer med de fester til utstyr og bagasje som er nødvendig for tursykling. Det er ikke lett å vite om man skal le eller gråte når man ser en «cool» landeveissykkel med karbonramme bli brukt som lettvekts tursykkel med skramlende skjermer som er festet på sykkelen med strips, på setepinen er det festet megatunge ting (dvs en setepinne som snart brekker eller blir skadet), og bagasjebærere som er plassert for høyt og for langt bak i forhold til stabilitet … eller kanskje ingen bagasjebærere i det hele tatt.
Hvorfor ikke titanium?
Vekten på titanium er to tredjedeler av vekten av stål, men selv topp kvalitets titaniumsrammer er mye mindre stive enn en stålramme. For å lage en titaniumsramme som er like stiv som en god høykvalitets stålramme, må man bruke betydelig mer materiale, noe som dermed ikke gir så mye vektreduksjon! Det er mange som ønsker den vektbesparelse en titaniumsramme gir, men de ender dermed opp med en ramme som ikke er stiv nok. Dette fører ikke bare til at man kaster bort energi i tråkket, det kan også føre til skremmende opplevelser når man sykler i nedoverbakke.
På en høykvalitet titaniumsramme er det enten umulig eller svært dyrt å lage de nødvendige beslag og fester som er nødvendig på en ramme som skal brukes til tursykling, og dessuten så har alle slike titaniumsrammer som kjenner til gått i stykker! Det er vanligvis umulig å reparere en ødelagt titaniumsramme.
Det kan være at det et eller annet sted i verden i dag produseres gode titaniumsrammer som ikke brekker eller blir ødelagt, eller at man kan lage slike en gang i framtiden – men det tviler vi på.
Thorn Cycles syns ikke det er verdt å bruke så mye penger på en titaniumsramme når når en stålramme er nesten like lett, er mye mer holdbar og lett kan repareres om nødvendig. Stålrammer er bedre å sykle på, de er relativt billige og de kan ha alle de beslag og fester som er nødvendige for tursykling.
Derfor bruker Thorn Cycles høykvalitets stål i sykkelrammene på sine tursykler.
En «kjendis» er i følge Wikipedia en levende person som er godt kjent i samtiden på grunn av omfattende omtale i massemedier som TV og radio, aviser og ukeblader. I Norge har vi en tradisjon med å rangere kjendisene med bokstaver fra A, B, C og videre nedover, der en A-kjendis vil være mer kjent enn en B-kjendis osv.
Eksempler på folk som i Norge pr i dag blir betegnet som A-kjendiser er bl.a. Åge Aleksandersen, Atle Antonsen og Jon Almaas bare for å nevne noen få. Når man går videre ned i bokstaver så kommer man etter hvert til folk som knapt er kjent. En D-kjendis er f.eks. en som for to-tre år siden var med på et realitshow på TV-3 i en episode eller to.
Jeg har nå begynt klatringen på kjendisstigen og vil nå betegne meg som i det minste en Ø-Kjendis. Det er nemlig bilde av meg i hele tre «sykkelpublikasjoner» i år (to turistbrosjyrer og en sykkelbok). I tillegg så har jeg for noen år siden blitt intervjuet på radio (jeg har altså fått omtale i massemedier) og i sommer var det t.o.m. en syklist som jeg aldri hadde truffet før, men som likevel kjente meg igjen og visste hvem jeg var. Jeg har derfor beviselig blitt kjent blant folk jeg ikke kjenner – altså har jeg blitt en kjendis. Hvor langt opp på kjendisstigen jeg har kommet tør jeg ikke å si, men mye høyere enn Ø tror jeg nok ikke det er.
Her er årets trykksaker som har brukt bilder av meg, og jeg er jo ikke mer blassert enn at jeg syns det er litt artig – det må man jo innrømme :-).
… så nå er det vel ikke lenge før jeg har eget TV-program 🙂
Webmasteren til Syklistenes Landsforening må ha hatt en veldig dårlig dag på jobben i det siste. Jeg vet ikke hva han/hun har gjort, men Google (med flere) advarer meg nå i kveld på det sterkeste mot å besøke www.slf.no.
Jeg kan forestille meg at utrykket «auda» ikke er helt dekkende for hva Webmasteren til Syklistenes Landsforening kommer til å si når han/hun oppdager dette 🙂
Allemannsretten er en gammel hevdvunnen rett som gir oss rett til å ferdes fritt i naturen og til å høste av naturens goder. Allemannsretten er regulert i Friluftsloven og gjelder i de områder som blir definert som utmark.
Allemannsretten regulerer flere ting, men det som kanskje har størst betydning for syklister på tur, er retten man har til å sette opp telt og overnatte hvor man vil (så lenge man setter opp teltet mer enn 150 meter fra bebodde hus og hytter).
Allemannsretten, som vi kjenner fra Norge og Sverige, gjelder ikke i Danmark. Hvilke problemer skaper det for syklister på Danmarkstur som primært ønsker å benytte telt for overnatting?
Danskenes manglende Allemannsrett viser seg ved nærmere ettersyn å medføre svært få problemer for den teltende sykkelturist. I Danmark har de nemlig laget et system som, i det minste for sykkelturister, er minst like godt og kanskje bedre enn den Norske Allemannsretten – i hvertfall når det gjelder overnattingsmuligheter.
I Danmark har de opprettet noe de kaller Teltplasser. Det offisielle navnet på Teltplasser er «Primitiv overnatting» (heretter kalt PO).
PO er et system hvor det danske skogs- og naturstyret har opprettet en rekke overnattingsplasser hvor de enten har satt opp et enkelt ly man kan overnatte i, eller lagt til rette for at man kan sette opp sitt eget telt og overnatte i det. Man kan egentlig se på PO som en litt finere/bedre form for villcamping.
En fin ting med denne ordningen er at private aktører også kan registrere seg og tilby PO til reisende. Det er det faktisk ganske mange som har gjort, og det betyr at det nå finnes rundt 1000 PO jevnt fordelt over hele Danmark. Siden Danmark er et lite land er det derfor sjeldent det er langt til en PO så og si uansett hvor man er.
En overnatting på en PO skal maksimalt koste 25 danske kroner pr. person pr. natt forutsatt at man har tilgang til vann og toalett. De steder som ikke kan tilby disse fasilitetene skal være gratis. Eieren av PO kan i tillegg kreve ekstra betalt for bruk av dusj, fyringsved og lignende hvis denne typen tjenester er tilgjengelige, men da skal dette i så fall framgå tydelig i beskrivelsen av PO, slik at det ikke oppstår misforståelser.
PO i Danmark er organisert gjennom en ordning som heter «Overnatning i det fri» og for at en PO skal bli inkludert i denne ordningen må blant annet følgende regler gjelde:
En komplett og alltid oppdatert oversikt over PO i Danmark finner man på nettstedet www.friluftskortet.dk.
Oversikten på www.friluftskortet.dk er meget god, men når man er på tur og kanskje har dårlig eller ingen Internett-dekning, er bedre å ha med seg oversikten i bokform. Den samme oversikten man finner på www.friluftskortet.dk finner man også i boken «Overnatning i det fri» som kommer ut hvert år og koster rundt 120-140 kroner. Boken kan bestilles flere steder, blant annet hos Dansk Cyklist forbund.
I tillegg til mulighetene for å overnatte på PO over hele Danmark, er det fra og med sommeren 2011 også tillatt å slå opp telt og overnatte i alle de 145 danske statskogene.
Statsskogene i Danmark er nå såkalte «Frie teltningsområder» og reglene for overnatting der er enkle: Maksimalt en overnatting på samme sted, det må maksimalt være to telt på et sted om gangen og det største telt som kan benyttes er et 3-manns telt.
Oversikten over de «Frie teltningsområder» finner man også på www.friluftskortet.dk.
Så selv om danskene ikke har Allemannsretten slik vi kjenner den fra Norge, har de et system med «Primitiv overnatting» og «Frie teltningsområder» som gjør at en teltende syklist burde ha alle muligheter for en spennende, innholdsrik og billig sykkelferie i Danmark.
