I sommer (sommeren 2016) startet jeg på en lang sykkeltur som opprinnelig hadde tittelen «På loffen 2016». Den tittelen fikk turen fordi jeg ikke viste hvor turen skulle gå da jeg startet. Da turen var ferdig hadde jeg syklet fra Levanger til Berlin og jeg har derfor i ettertid byttet tittel på turen fra «På loffen 2016» til «Levanger – Berlin 2016».
Denne bloggposten er en liten epilog fra turen der jeg kommer med noen oppsummeringer av de erfaringer jeg har gjort meg.
Jeg startet turen på Levanger og kom frem til Berlin etter å ha vært på tur i 43 dager. Av disse så var 35 dager sykkeldager der jeg syklet dagsetapper fra bare 7 kilometer (Dag 10) til 122 kilometer (Dag 28). Totalt syklet jeg 1765 km, så det er langt fra min lengste sykkeltur i antall km men det er kanskje den mest opplevelsesrike sykkelturen jeg har vært på.
På turen har sykkelen – Thorn Raven Tour – fungert 100% og jeg har ikke hatt et eneste problem. Bortsett fra at jeg vasket sykkelen og ga kjedet en dæsj med olje da jeg kom til København har jeg ikke rørt en skrue på sykkelen i løpet av hele turen, jeg har ikke en gang skiftet bremseklosser. Jeg heller ikke hatt noen punkteringer. Det er takket være dekkene Schwalbe Marathon plus som jeg satte nye på sykkelen rett før turen startet. Det er tunge dekk (nesten 1 kg pr dekk) men de er bare helt rå på tur og tåler utrolig mye. De ruller lett og fungerer godt på både asfalt og grus. De er ikke de beste dekkene i løs sand men det var det heldigvis ikke så mye av på denne turen.
Da jeg startet turen hadde jeg lesset ned sykkelen med alt det utstyr jeg trodde jeg kom til å trenge på turen. Utstyret som ble tatt med ble valgt ut fra de erfaringer jeg hadde gjort meg på mine tidligere sykkelturer. Da jeg tidligere kun har syklet i Norge (turen på Filippinene var en organisert tur kjøpt gjennom et selskap der de tok seg av alt det praktiske), ble sykkelen pakket som om jeg kun skulle sykle i Norge. I ettertid ser jeg at mye av det jeg hadde med – og som er nyttig å ha med seg på tur i Norge – ikke ikke var like nyttig i Danmark og Tyskland. Det blir for omfattende å gå gjennom utstyret i detalj her, men jeg har omtalt mye av utstyret og redegjort hvor hva slags utstyr jeg sendte hjem i bloggpostene fra turen så det kan dere lese mer om i turbloggen hvis dere er interessert.
Da jeg dro av gårde var tanken å overnatte mye utendørs men jeg har i løpet av denne turen lært at det er vanskelig å sykle forbi et hotell når man er sliten, våt og trøtt og har råd til å overnatte der. Jeg sover heller ikke særlig godt i teltet lenger, og en natt med dårlig søvn gjør alt mye tyngre i forhold til sykling og å holde humøret oppe (spesielt på regnværsdager), så for min del så må jeg bare innse at jeg på framtidens sykkelturer nok må planlegge det sånn at jeg baserer meg på overnatting innendørs i størst mulig grad. Jeg fant ut at etter 2-3 netter i «bushen» var det greit med en natt på hotell med dusj og en ordentlig seng. Av en eller annen grunn så liker jeg ikke noe særlig å ligge på campingplasser så det ble det ikke til at jeg gjorde mer enn 3-4 ganger.
Den samme erfaringen har jeg gjort meg når det gjelder matlaging. Selv om tanken var å lage all maten på turkjøkkenet så skal det godt gjøres at man ikke sykler forbi en cafe eller lignende i løpet av dagen og da blir det så jeg kjøper middagen der. Jeg brukte vel turkjøkkenet (Trangia med rødspritbrenner) 3-4 ganger og da var det stort sett til å steke noen pølser eller varme opp noe boksmat. Jeg brukte kjøkkenet kun på den delen av turen som foregikk i Norge og da jeg kom til København sendte jeg turkjøkkenet hjem fordi jeg rett og slett ikke hadde brukt det på turen i Danmark og ikke regnet med at jeg kom til å bruke det i Tyskland heller. Når man kjøper middag på cafè/restaurant/hotellet så klarer man seg fint med brødmat ellers i løpet av dagen og da er det rett og slett ikke noe behov for å ha med seg turkjøkken for å lage mat. Det går fint å leve på brødmat noen dager også uten å spise varme måltid/middager. Ulempen med å ikke ha med turkjøkkenet er jo at man ikke kan lage seg varm drikke (kaffe/kakao/te) når man villcamper – det oppleves nok som viktigere når det er kaldt og man vil ha noe å varme seg på, men det var ikke spesielt kaldt på turen gjennom Danmark og Tyskland så savnet etter varm drikke var ikke så stort de gangene jeg villcampet. Kaffebehovet når jeg satt på sykkelen og var underveis ble i Danmark og Tyskland tilfredsstilt ved at jeg kjøpte nylaget varm kaffe på bensinstasjoner og cafeer – som jeg stort sett så flere av hver dag.
Når det gjelder overnatting, så hadde jeg på denne turen med meg både telt (MSR Hubba Hubba) og hengekøye (Hennessy Deep Jungle). Tanken var at jeg kunne bruke teltet der det ikke var mulig å bruke hengekøyen og omvendt. I og med at jeg ikke var på høyfjellet og heller ikke var i Nord-Norge så var det ikke noe problem å finne trær som jeg kunne bruke til å henge opp feltreiret, og de få gangene jeg brukte teltet kunne jeg i og for seg like godt ha brukt feltreiret. Teltet kunne derfor like godt vært igjen hjemme – og da jeg kom til København ble det også så jeg sendte hjem teltet. Det viste seg for øvrig også at jeg sov bedre i feltreiret enn jeg gjorde i teltet. Når det er sagt så er MSR Hubba Hubba et meget godt egnet telt for sykkelturer på vår, sommer, høst. Det er bare jeg som tydeligvis er blitt litt for gammel og stiv i kroppen til å trives 100% i telt.
I Danmark og Tyskland syns jeg det var perfekt å bruke feltreiret. Det var gode «hengekøyeskoger» nesten over alt. Jeg brukte feltreiret en del i Danmark men i Tyskland ble det ikke så jeg brukte det – men det skyldes kun at jeg hadde problemer med å finne dagligvarebutikker på turen slik at jeg kunne kjøpe meg mat og ha med ut i skogen til kveldsmat og frokost. Å ligge sulten i skogen er lite hyggelig og derfor så lot jeg være å overnatte i feltreiret og overnattet på hoteller og herberger der det var matservering. Det syns jeg var synd og det var minst et par ganger der jeg bestemte meg for at jeg skulle ligge i feltreiret på kvelden men hvor jeg droppet det fordi jeg ikke hadde mat.
Bortsett fra skallbekledning, turbukser, jakke, regntøy og shorts var alle klærne ull (ikke helt sant – jeg hadde med et par vanlige T-skjorter for de dagene jeg hadde sykkelfri og for eksempel gikk rundt i byen og kikket). Jeg syklet i ulltruse fra Devold (tynn ulltruse uten padding), på kroppen hadde jeg en T-skjorte eller langermet skorte i ull – også fra Devold. Ble det kaldt hadde jeg på meg flere lag. På føttene hadde jeg Ulvang ullsokker. Jeg hadde et sett med klær jeg syklet i (våte klær som jeg kaller det) og et sett med klær som jeg brukte i leiren for å holde varmen, når jeg sov og ikke var på sykkelen (tørre klær). En av de «tørre klærne» jeg hadde med var en en tykk Ulvang ullgenser. Det var en av de tingene jeg hadde med som jeg er mest fornøyd med å ha tatt med i den forstand at jeg brukte den mye. Det ga ekstra varme ved behov (pauser, overnatting m.m.) og når den ikke var på kroppen fungerte den som ekstra hodepute eller i hengekøyen som ekstra isolering for å unngå kuldepunkter ved skuldrene. Det som er helt klart er at Ulvang Ullgenseren har gjort seg fortjent til en fast plass i sekken på alle framtidige sykkelturer.
Jeg bruker altså kun ull når jeg sykler. Jeg har helt sluttet å bruke teknisk sykkeltøy på lange sykkelturer da det lukter død og j**** etter bare en dag med sykling. Dette problemet har man i mye mindre grad med ullklær. Etter en dag med sykling var ofte klærne jeg syklet i så våte av svette at man kunne vri dem opp, men etter å ha hengt en natt til tørk og fått luftet luktet det nesten «blomster» av dem. Ull er jo delvis antiseptisk og hindrer bakterievekst som jo er det som gir dårlig lukt. Når man har med seg begrenset med klær er det viktig at de holder seg «rene» så lenge som mulig.
Med mitt Brooks B-17 sykkelsete syns jeg også det fungerer meget godt å sykle i tynne ulltruser uten padding. Jeg velger ulltruser som går litt ned på lårene (boksershort aktig) og som ikke har ubehagelige sømmer slik at jeg ikke får noen punkter som gnager.
Det skal vel ikke mye fantasi til for å forestille seg hvor ulekkert det blir i en sykkeltruse etter en dag med sykling, men ulltrusene holdt seg «rene» mye lenger enn de paddede sykkelshortsene og trusene jeg har brukt på tidligere turer.
Jeg hadde med meg flere ulltruser og syklet ca. 2-3 uker i en truse uten at den ble vasket før den var «oppbrukt» og ble byttet ut. Jeg brukte sykkeltrusen kun når jeg syklet og skiftet til annet undertøy med en gang dagens sykling var ferdig – for øvrig også ull – og hengte da umiddelbart sykkeltrusen opp til lufting. Utrolig nok så luktet sykkeltrusen «rent» etter en natt med lufting selv om den luktet langt fra rent når den ble hengt opp.
Etter 14 dager ++ ble «sykkeltrusen» kastet og en ny ren og ubrukt ulltruse ble tatt opp fra sykkelvesken og forfremmet til «sykkeltruse».
Når jeg kastet dem etter rundt 14 dagers bruk så var det ikke fordi jeg ikke ville vaske dem, men rett og slett for at de etter 14 dager var slitt hull i flere steder og egentlig var utslitt.
Det hadde jo vært greit om de hadde tålt litt mer slik at man kunne vaske dem og bruke dem på nytt, men på den annen side så er tar de lite plass i sekken og det er lett å ha med flere ulltruser på tur. På en tur på 3 måneder trenger man jo ikke ha med mer enn 4-5 truser som man kaster etter 2-3 ukers bruk. Det tar ikke mye plass – det er jo også mulig å kjøpe noen flere underveis. I tillegg så slipper man jo å vaske trusene underveis. Ulempen er jo at det ikke er helt billig. Devold Ulltruser er jo ikke akkurat gratis.
I forhold til comfort på sykkelsetet på lange sykkelturer har jeg ikke prøvd noe som fungerer bedre enn tynn ulltruse i kombinasjon med Brooks B-17 sykkelsete. Og da har jeg prøvd mange forskjellige typer sykkelseter, både med og uten padding, samt sykkelshorts og truser med padding. Ikke noe av dette har gitt bedre comfort en det å bare sykle i en tynn ulltruse uten padding på et B-17 sykkelsete. Det er kanskje ikke alle det fungerer for, men det fungerer veldig godt for meg og den typen tursykling som jeg bedriver.
Når det gjelder vanskelighetsgraden på syklingen, hvor tungt og slitsomt det var (kupering/bakker) så vil jeg si at jeg som nordmann opplevde hele strekningen i Danmark og Tyskland som «flat» (selv om det selvfølgelig var noen bakker her og der, spesielt i midt-Jylland). Det er lett å sykle både i Danmark og Tyskland. Der er det ikke ikke bakkene som er problemet men vinden. Det kan bli tungt å sykle med mye vind rett i trynet i en hel dag.
I Norge så var det litt mer blandet. Stort sett så var det tyngre sykling i Norge enn i Danmark og Tyskland uten at det egentlig var noe problem, bortsett fra Vestlandet med sine fjorder. Vestlandet var alt for tungt til å være hyggelig og det skyldes ikke bare at jeg var i dårlig form. Flere av de syklistene jeg møtte på turen – mange av dem erfarne syklister, både norske og utenlandske – syns at Vestlandet var ekstremt slitsomt. Det var 300 høydemeter opp og ned forholdvis ofte. Et sveitsisk par jeg møtte – som hadde syklet store deler av Europa, inkludert fjellene i Sveits – syns at Vestlandet ble alt for tøft og bestemt seg til slutt for å ta buss og båt gjennom området til et sted det var lettere å sykle. Et norsk par jeg traff ville ikke anbefale andre å sykle Vestlandet med mindre man var meget godt trent på forhånd. De syns det var tungt selv om de regnet seg som godt trent. Jeg syns også det var i overkant. Det var for slitsomt, gikk langsomt framover og tok derfor for langt tid, og jeg valgte derfor også å hoppe over deler av Vestlandet for å komme meg videre på turen. Jeg tror jeg tar en egen tur til Vestlandet en gang der jeg kun skal sykle der og har bedre tid.
I Norge så var det delvis litt for mye trafikkert på steder hvor man måtte sykle i veien til at det var behagelig. Det var ofte ingen alternativer til å sykle i veibanen. I Danmark og Tyskland var sykkelruten lagt slik at man enten syklet på sykkelstier eller på veier med meget liten trafikk så der opplevdes det som meget trygt å sykle. Sykkelrutene gikk på veier av stort sett meget god kvalitet selv om man av idylliske grunner av og til ble styrt inn i på grusveier og veier med litt løsere underlag for å sykle i «penere» områder. Ulempen med å følge sykkelruten er at hvis man skal fra A til B så vil det å følge en sykkelrute gjerne legge et ikke helt ubetydelig antall kilometer til turen da rutene går litt hit og dit og ikke tar korteste vei. Det er jo kun et problem hvis man har det travelt.
Skiltingen var dårlig i Norge, OK i Danmark og meget bra i Tyskland. Men uansett hvor bra skiltingen er så er det fort gjort å overse et skilt og jeg ville helt sikkert ha rotet meg bort hvis jeg ikke hadde brukt GPS. Jeg brukte et navigeringsprogram på mobilen som heter maps.me og hadde lastet ned sykkelrutene jeg fulgte som KML filer og importert dem i programmet. Det gjorde det lett å holde oversikt over at jeg var på rett vei. Dette har jeg skrevet litt mer om i denne bloggposten fra turen.
Det å skaffe mat og drikke var noen ganger en utfordring. Det varierte veldig. Enkelte dager syklet jeg forbi dagligvarebutikker flere ganger om dagen, men andre ganger så jeg ikke en dagligvarebutikk på flere dager. Dette opplevde jeg både i Norge og Tyskland (ikke i samme grad i Danmark). I Tyskland har jeg en mistanke om at sykkelrutene delvis var lagt utenfor byer m.m. der dagligvarebutikkene ligger. Det var faktisk et problem som gjorde at jeg noen ganger tok andre valg enn jeg egentlig hadde lyst til. I og med at man ikke var kjent på ruten viste man jo på forhånd ikke om det ville være mange, få eller ingen dagligvarer på dagens rute, men det blir for omfattende å gå gjennom i detalj her i oppsummeringen. Det kan dere lese i mer om i turbloggen fra turen.
Jeg hadde lignende problemer med å finne overnatting. Jeg brukte appene booking.com, hotels.com, trivago.com for å finne overnatting men det er langt fra alle overnattingsteder (hotell, herberger, campingplasser) som er registrert i disse appene. Altså får man ikke den fulle oversikt over hva som finnes av overnattingsplasser i det området man sykler. Det kan se ut som det ikke er en overnattingsplass å oppdrive, men så kan man på turen sykle forbi det ene lille hotellet eller herberget etter det andre. Andre dager så ser man ingen slike hoteller så det er jo ikke så lett å på forhånd bestemme seg for hva man skal gjøre den dagen. Dette var spesielt utfordrende i Tyskland der valget var å 1) finne et hotell på booking.com eller lignende i nærheten av dagens planlagte endepunkt (men da var man jo låst i det valget og måtte sykle dit og stoppe der enten man ville eller ikke). Alternativ 2) var å regne med at man kom forbi et hotell eller en overnattingsplass når man var klar for å avslutte dagens sykling (noen dager ville det fungert godt, andre dager ikke i det hele tatt). Det 3) alternativ var å bestemme seg for å villcampe med de utforinger det gir som å finne en god plass – spesielt i Danmark og Tyskland der det ikke er lov samt logistikken med å få skaffet nok mat og vann til å overnatte utendørs. I Norge så ble det mye alt 2 og 3. I Danmark ble det en kombinasjon av alle tre alternativer men i Tyskland så ble det av forskjellige årsaker til at jeg kun brukte alternativ 1. Dette er det redegjort for i bloggpostene fra turen.
Det å komme seg hjem etter turen ble også et problem. SAS, Norwegian og KLM er ikke spesielt sykkelvennlige. Norwegian ville ikke ha med sykkelen min i det hele tatt og SAS og KLM kunne ikke fortelle meg om jeg fikk ha med sykkelen fra Berlin til Trondheim før ETTER jeg hadde kjøpt billett. De kunne heller ikke fortelle meg hva det ville koste før etter jeg hadde kjøpt billett.
Det er rett og slett for dårlig og lite sykkelvennlig. En sykkel for voksne er stort sett av samme størrelse og vekt og flyselskapene burde lett kunne si at hvis du skal ha en billett fra Berlin til Trondheim og ha med deg en sykkel vil det koste ca. så og så mye og vi har ledige billetter til både deg og sykkelen din på disse datoene til følgende tidspunkt.
Slik fungerte det ikke i det hele tatt.
Norwegian mente som sagt at de ikke kunne ta med sykkelen min i det hele tatt uansett når jeg dro (i følge damen med den gebrokne accenten jeg snakket med i telefonen). Både KLM og SAS har kundeservice på Facebook der jeg ba om hjelp, men de kunne ikke gi meg noen enkle svar.
Jeg spurte KLM om de kunne hjelpe meg med å kjøpe en billett til meg og sykkelen min og hva det eventuelt ville koste. Jeg fikk da til svar at det kunne de selvfølgelig godt hjelpe meg med men jeg måtte først gi dem bookingkoden min. Jeg svarte da at jeg hadde ikke kjøpt noen billett ennå og derfor ikke hadde noen bookingkode og at jeg har jo tatt kontakt med dere for å få hjelp til å kjøpe billett, hvorpå jeg får beskjed om at de ikke kan hjelpe meg før ETTER at jeg har kjøpt billett – og sånn går det fram og tilbake en del ganger før jeg gir opp. En veldig tilsvarende opplevelse hadde jeg med SAS.
Jeg kontaktet flyselskapene fordi planen jeg opprinnelig hadde lagt for å komme meg hjem ikke gikk. Jeg hadde tenkt å ta tog fra Berlin til Kiel og deretter Kielbåten til Oslo og deretter tog fra Oslo til Trondheim.
Det viste seg at det var umulig å få kjøpt billett til meg å sykkelen med tog i Tyskland fordi alt var fullt. De fleste tyskere hadde valgt å feriere i Tyskland på grunn av all terroren som har vært i Europe i det siste og det gjorde at togene var fulle. Det var en strek i regningen og jeg ble ganske overasket over dette.
Etter mye fram og tilbake og hjelp fra venner og de som fulgte turen på bloggen fikk jeg tips om et busselskap som kjører fra Berlin til Kiel. Jeg hadde sjekket flere andre busselskap men fikk ikke med meg sykkelen på noen av disse, men akkurat dette selskapet hadde 1 ledig plass til sykkelen på den dagen jeg i utgangspunkt hadde planlagt å ta toget, så da gikk hjemreisen etter hvert i boks, men det å komme seg hjem etter turen ble mye mer utfordrende enn jeg hadde regnet med (og mye dyrere).
Oppsummert så kan jeg si at å sykle i Norge er mye bakker, natur, hav og fjell. I Danmark og Tyskland er det «flatt» og mer åker, eng og skog og historiske byer. Det er mer organisert i Danmark og Tyskland med et godt opplegg med sykkelruter men sykkelrutene går veldig mye gjennom skog (både danskere og tyskere er veldig glad i skogen sin) og den typen idylliske landskap så det er lite av den typen storslagen utsikt m.m. som man får i Norge. Til gjengjeld så går rutene i Danmark og Tyskland gjennom mange historiske og flotte byer som det er fint å bruke tid i. Det er en annen type opplevelse å sykle i Danmark og Tyskland enn i Norge. Jeg vil si at sykling i Norge egentlig er ganske annerledes enn i Danmark og Tyskland som er mere like hverandre.
Jeg likte veldig godt å sykle både i Danmark og Tyskland og skal helt sikker ha flere sykkelturer der i årene som kommer.
Når jeg nå skiver «Danmark og Tyskland» så må jeg jo nevne at jeg kan ikke generalisere og si at mine erfaringer gjelder overalt samme hvor man sykler i disse to landene. Jeg kan jo kun uttale meg om de deler av Damark og Tyskland som jeg har syklet i, og hvor det er framkommer av turbloggen.
For å få den fulle oversikten over turen, utstyret og valgene som ble gjort underveis i turen vil jeg anbefale dere å lese hele turbloggen. Jeg blogget fra turen flere ganger daglig og de fleste problemer, løsninger, valg og begrunnelser er beskrevet i turbloggen. Her ligger en samleside med link til alle bloggpostene fra turen og nederst i hver bloggpost er det en link direkte den neste (og den forrige).
Er det noe dere lurer på som dere ikke finner i bloggen er det bare å spørre.
