Jeg besøkte Træna første gang da jeg var på sykkeltur langs Kystriksveien med med min kone i 2012 (det besøket kan du lese om her). Besøket på Træna i 2012 var en mektig opplevelse så da jeg fikk muligheten til å besøke Træna igjen på denne turen var valget enkelt.
Træna er en liten øy men stor på opplevelser i mektig natur.
Vi bor på Træna Gjestegård på øya som heter Husøy (der ligger tettstedet hvor de fleste på Træna bor). De karakteristiske fjellene som Træna er kjent for ligger på øya Sanna og vi ble kjørt over fra Husøya til Sanna i båt av Tove fra Træna Rorbuferie. På Sanna gikk vi opp til radarstasjonen (tunnelen er bekmørk så husk lommelykt) og ble belønnet med en spektakulær utsikt. Vi besøkte også Kirkhellaren – Havets gotiske katedral – en stor hule som er gravd ut av havet. Tilbake på Husøya besøkte vi minnekapellet etter Petter Dass – og alle som slet og ble borte på havet, i arbeid for det daglige brød – som er utsmykket av billedkunstneren Karl Erik Harr, før vi på kvelden fikk servert en delikat og velsmakende hvalbiff på Træna Gjestegård – et meget velsmakende måltid. I tillegg har vi jo møtt massevis av hyggelige folk her ute. Det har vært en begivenhetsrik dag full av inntrykk og Træna har gjort et mektig inntrykk på oss. I morgen tidlig tar vi båten til fastlandet for å fortsette sykkelturen videre nordover langs Kystriksveien.
Nedenfor er noen bilder fra dagen i dag.
På formiddagen ble vi skysset over fra Husøya til Sanna av Tove fra Træna Rorbuferie
Snart framme. Å gå opp til radarstasjonen som ligger øverst på ryggen er et av dagens mål.
Etter å ha kjørt oss til Sanna drar Tove igjen. Vi har avtalt å ringe når vi vil bli hentet.
Det er idyllisk her på Træna
Havfolket (klikk på bildet for mer informasjon)
Så gikk turen opp til radarstasjonen. Først må man gå opp en 600 meter lang tunnel med 20% stigning for å komme opp på ryggen. Tunnelen er stupmørk så man må bruke lommelykt. Når man kommer ut av tunnelen på toppen av ryggen går det en smal asfaltert vei opp til radarstasjonen. Utsikten er av en annen verden – helt himmelsk.
På ryggen, etter man kommer ut av tunnelen, går det en smal asfaltert vei opp mot radarstasjonen.
Dette er på yttersiden av Sanna. Herfra og ut finner man kun storhavet.
Bjørn og meg på vei opp mot radarstasjonen. Bak oss ser man hele Husøya (der folket på Træna bor) og i horisonten skimtes fjellkjeden De Syv Søstre.
Utsikt mot Lovund
Det er vanskelig å respektere fotoforbudet med denne utsikten. Regner med at fotoforbudet kun gjelder selve radarstasjonen 🙂
Panorama (klikk på bildet for å se det i full størrelse)
Panorama (klikk på bildet for å se det i full størrelse)
På yttersiden av Sanna er det en fin liten bukt der to seilbåter har ankret opp i det gode været.
Så er vi på tur ned igjen. Bjørn står og beundrer utsikten utover Husøy Lovund og store deler av Helgelandskysten.
Etter turen opp til radarstasjonen besøkte vi Grendahuset der vi fikk kjøpt oss nykokt kaffe og nylagede vafler. Her fikk vi oss også en hyggelig snakk med de lokale om Træna og det å leve i et så lite samfunn så langt til havs.
Etter kaffen tok vi turen til Kirkhellaren – Havets gotiske katedral. Det er en naturlig grotte i fjellet som er blitt brukt kontinuerlig av mennesker i minst 6000 år.
Her står jeg på toppen av «alteret» inne i Kirkhellaren
Utsikten inne fra Kirkhellaren.
Mens vi besøkte Kirkhellaren var det dramatiske ting som skjedde i sundet mellom Sanna og Husøya (noe vi først ble klar over da vi kom tilbake til kaia). To stykker som var på vei fra Sanna til Husøya i en færing hadde kantret og lå og fløt i den iskalde sjøen. Flere av de som vi hadde sittet og pratet med i fred og ro på Grendahuset var nå involvert i den dramatiske redningsaksjonen med sine private båter. Dette viser bare hvor fort og uventet ting kan skje. Sikkerhet er viktig og redningsvest når man ferdes på sjøen er alfa og omega. Heldigvis gikk det bra og begge de som falt i sjøen ble reddet.
Det var dramatisk da to stykker havnet i sjøen da båten deres kantret på vei fra Sanna til Husøya. Heldigvis gikk det bra.
Vel tilbake på Husøya etter besøket på Sanna besøkte vi Petter Dass-kapellet.
Kapellet er dekorert av den kjente kunstneren Karl Erik Harr (klikk på bildet for mer informasjon)
Træna er en samling av øyer, holmer og skjær som ligger langt ute i havet utenfor Helgeland. Det er den minste kommunen i Nordland med kun ca. 500 innbyggere. Fjellene som Træna er så kjent for ligger på øya Sanna, men de fleste her er bosatt på øya Husøya (noe vi også er i og med at Træna Rorbuferie ligger på Husøya).
I denne lille kommunen, 33 nautiske mil langt ute i havet, klarer de utrolig nok år etter år å arrangere en av Norges mest kjente musikkfestivaler – Trænafestivalen. Den går av stabelen først om ca 3 uker, så vi får dessverre ikke med oss den mens vi er her.
Det er heldigvis mye annet å finne på, en tur opp til Radarstasjonen på Sanna og et besøk i Petter Dass-kapellet sto bl.a. på planen i dag.
Planen i dag er å gå opp til radarstasjonen på Sanna.
Det er søndag i dag, og den lokale båtruten over til Sanna går vist ikke – det var noe med noen nye eiere og nye avgangstider og ingen viste helt hvor eller når eller om den gikk i det hele tatt på søndager. Det så derfor ut som om planen om å besøke Radarstasjonen på Sanna måtte skrinlegges.
Også i dag var det kaldt selv om himmelen var blå. Det er ikke mange km med veier på Husøya og vi bestemte oss for å ta en liten sykkeltur for å se oss rundt. På veien passerte vi idylliske eiendommer med egen strandlinje og båtplass. Skal tro hva verdien på eiendommene hadde vært hvis dette hadde vært i Oslo-fjorden.
Idyll på Træna.
Det var som sagt søndag i dag, men den lokale butikken viste seg å være åpen, og det var mye folk. Det virket nesten som om de fleste av Trænas 500 innbyggere var her.
Det viste seg at begrepet «service» har utvidet betydning her på butikken på Husøya, og etter at vi hadde fortalt om vårt ønske om gå opp til radarstasjonen på Sanna, men at det så ut til å måtte skrinlegges, tok de noen telefoner … og vips … så var båtskyss til Sanna i orden. Peter Dass-kapellet var stengt, men en ny telefon … og vips … så fikk vi låne nøklene til kapellet. Ekstraservice – det er butikken på Husøya det.
Petter Dass-kapellet ligger i så naturskjønne omgivelser at bildet av det er brukt på forsiden av årets Kystriksveien-bok. Det bildet måtte vi selvfølgelig prøve å «meta-gjenskape» ved å ta bilde av boken samtidig med utsikten som bildet på boken viser. Jeg skulle bare ønske at vi hadde et litt bedre kamera enn det som er på iPhone, for bildet yter ikke utsikten rettferdighet.
Petter Dass-kapellet på Træna ligger i fantastiske omgivelser og et bilde av det er brukt på forsiden av årets Kystriksveien-bok.
Petter Dass-kapellet er et vakkert kapell oppført i 1997. Kapellet er dekorert av den kjente kunstneren Karl Erik Harr. Det er reist til minne om den lokale poeten og presten Petter Dass. Her er det perfekte rom for ettertanke og meditasjon.
Inne i kapellet.
Etter besøket i Petter Dass-kapellet fikk vi båtskyss over til Sanna. Det viste seg at hjelpen var nærmere enn vi trodde, for den vi fikk båtskyss av var Anne Elise Eriksen, ei av de to søstrene som driver Træna Rorbuferie der vi bor.
Anne Elise Eriksen skysser oss over til Sanna med ei av båtene man kan leie på Træna Rorbuferie.
På veien til Sanna kjørte vi forbi «Rotta i fjellet» … ser du den?
Ser du rotta?
Ser du den nå?
Fjellene på Sanna gir et mektig inntrykk. Øverst på toppen til venstre ligger radarstasjonen.
På vei mot Sanna.
Her på Sanna slår de ikke av lyset selv om det er 4 måneder til det blir mørkt
Ikke helt den fargen jeg forventet å finne på husene her ute 🙂
For å komme opp til radarstasjonen på Sanna måtte vi først gå gjennom en 600 meter lang stupmørk tunnel med hele 20% stigning. I tunnelen er det så mørkt at hvis man slår av lommelykten, så har man ikke mulighet til å se sin egen hånd selv om man holder den opp bare noen cm foran ansiktet. Ordet «mørkt» fikk nesten en ny betydning inne i tunnelen. Maggie syns det var litt skummelt og jeg syns også at gåturen opp tunnelen var en opplevelse verdt i seg selv.
Inngangspartiet til tunnelen.
Greit å vite, og husk lommelykt.
Da er det bare å begynne å gå
Etter 600 meter og ca 120 høydemeter ser man åpningen
Utsikten fra tunnelåpningen
Når man kommer ut på toppen av tunnelen er man ca 120 meter til værs. Selv om det er veldig bredt bortover ryggen – det er en asfaltert en-felts bilvei med autovern på begge sider – og man ikke har en sjanse til å falle ned selv om man så skulle svime av og rulle nedover veien, så ble det likevel alt for luftig for meg.
Jeg har en ganske langt framskreden og alt for overdrevet respekt for høyder (for å si det litt pent), så selv om jeg prøvde meg på å gå de siste hundre meterne opp til radarstasjonen hele tre ganger, endte jeg i opp i tunnelåpningen der jeg sto og så på Maggie som spaserte opp til radarstasjonen uten noen problemer what so ever.
Det er utrolig slitsomt å prøve å gjennomføre noe man har kraftig fobi mot, og etter å ha brukt over en time på å gjøre tre ynkelige og mislykkede forsøk forsøk på å gå over ryggen, var jeg i og for seg nesten utslitt – vanligvis så gir jeg meg ikke, men fortsetter å prøve til jeg er kommet opp, men dagen etter skulle vi ut på en lang sykkeltur og vi skulle starte svært tidlig om morgenen, og det var ikke om å gjøre å slite seg helt ut før den turen – så jeg ga opp. Det betyr at jeg skal ut til Træna ved en senere anledning, for jeg jeg skal helt opp til radarstasjonen før eller senere 🙂
Resten av veien opp til Radarstasjonen går over ryggen
Dette ble for luftig for meg, og selv om det er «hundrevis» av meter bort til kanten, så var «suget» sterkt og jeg ble så svimmel at jeg hadde problemer med å stå oppreist.
Det er en fantastisk utsikt fra Radarstasjonen (bildet har Maggie tatt 🙂
Her ser man godt veien som går over ryggen fra tunnelåpningen og opp til radarstasjonen der bildet er tatt fra. Det er ikke smalt eller farlig i det hele tatt – likevel ble det for luftig for meg og dette bildet er dermed tatt av min kjære kone 🙂
Jeg var godt sliten da vi kom ned, og det begynte å bli sent på ettermiddagen og vi måtte tidlig avgårde dagen etter, vi droppet derfor å besøke Kirkhelleren, naturens katedral (ennå en grunn til at vi skal tilbake til Træna på et tidspunkt).
Tilbake på Træna Rorbuferie. Her sto turistene og renset dagens fangst og måkene fikk avskjæret.
Fisketuristene var godt fornøyd med dagens fangst.
En kveld og en dag er alt for lite til å få med seg alt det som Træna har å by på. Turen opp til Radarstasjonen på Sanna var en morsom opplevelse, også for meg som ikke kom helt opp. Træna er et spesielt sted og vi skal ut hit på besøk igjen ved en senere anledning – det er helt sikkert.
Se også Waipoints fra dagen i dag og resten av turen på Track My Tour
Dønnes Gård på Dønna er tildelt Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke, «Olavsrosa». Kvalitetsmerket blir tildelt enestående opplevelser rotfesta i den norske kulturarven. Dønnes Gård var et maktsenter og hit ble Norges første traktor importert fra England tidlig på 1900-tallet. Det å bo på Dønnes Gård var en opplevelse i seg selv, men rosinen i pølsa var omvisningen i Dønnes Kirke. En kirke med en rik og innholdsrik historie som blant annet inneholder Norges største mausoleum. Her ligger 22 balsamerte kropper av familiene Tønder og Coldevin.
Dønnes Kirke.
Over inngangsdøren henger ni bilder fra midten av 1600-tallet, malt av Barak Bogart. De forestiller de ni katolske dydene tro, håp, kjærlighet, rettferdighet, visdom, tapperhet, måtehold, dydighet og renhet.
De ni katolske dydene i form av 1600-talls malerier.
Alle de gamle katolske figurene har fått armene kappet av. Det er det en historie bak, og den får du høre hvis du besøker Dønnes Kirke. Denne figuren er forøvrig St.Laurentius.
Bak denne døren ligger mausoleumet.
Etter besøket i Dønnes Kirke pakket vi syklene og syklet mot Bjørn for å ta fergen inn til Sandnessjøen. Det blåste like mye i dag som i går, men i dag hadde vi vinden i ryggen og det var derfor utrolig behagelig å sykle sørover Dønna i dag.
På veien til Bjørn passerte vi gravhaugen Vardehaugen på Glein (Valhå’jn), en 35 m høy gravhaug fra romersk jernalder. På toppen av gravhaugen finner vi Nord-Europas største steinfallos, en ca 1600 år gammel marmorskulptur.
Maggie og Nord-Europas største steinfallos.
I smia på Gleinsgården, like ved Fallosen, finnes en unik utstilling av fruktbarhetssymboler fra hele verden, men den utstillingen hadde vi dessverre ikke tid til å besøke da vi måtte nå fergen fra Bjørn inn til Sandnessjøen.
Petter Dass statuen i Sandnessjøen. Hvis statuen er representativ så var Petter Dass ganske feit, og vi kan derfor konkludere med at han ikke brukte sykkel når han reiste rundt på Helgeland.
I Sandnessjøen måtte vi vente en stund på hurtigbåten ut til Træna som gikk klokken 1630. Det var mye vind og båten rullet og stanget ganske mye i bølgene på den nesten 2,5 timer lange turen ut mot Træna. Det gikk derfor ikke bedre enn at Maggie ble sjøsyk og måtte benytte seg av «ekstrautstyret» ombord.
Det var mye vind og bølger på turen ut til Træna, og Maggie ble sjøsyk og måtte benytte seg av «reisesyke-posen»
Det er ikke mange km med vei på Træna, og det er lett å finne fram. Da vi kom fram til Træna med hurtigbåten i 19-tiden, syklet vi det lille stykket ut til Træna Rorbuferie hvor vi bodde de to dagene vi var her på Træna.
Rorbuene til Træna Rorbuferie ligger idyllisk til like ved sundet.
Maggie var ikke helt i form etter båtturen ut hit (hun var faktisk nesten kritthvit, noe som er godt gjort når man er Asiatisk og ganske mørk i huden i utgangspunktet), og vi tok derfor tidlig kveld.
Se også Waipoints fra dagen i dag og resten av turen på Track My Tour
GPS-data og høydekurver m.m. for turen ligger på Garmin Connect
